Omtalens detaljer

 
Elvin Bishop’s Big Fun Trio
BN106 - September 2018
oktober 03, 2018    
Karakter 
 
5.0

Spilleglede og humor preger albumet

Elvin Bishop’s Big Fun Trio har blitt omfavnet av en så og si fulltallig musikkpresse, og fjorårets selvtitulerte debutalbum har blitt nominert til og vunnet viktige musikkpriser. Nå er trioen her med oppfølgeren. Konseptet er det samme, rå og tilsynelatende enkel blues. Noe av det særegne soundet skyldes nok Willy Jordan, som trakterer cajun, et rytmeinstrument av peruviansk opprinnelse, en boks du sitter på og slår med hendene på fronten. Cajun’en fungerer på en måte som både rytmeinstrument og bass i lydbildet, effektivt, men til tider litt monotont.
Bob Welch veksler mellom å traktere gitar, piano og orgel. Gitarsoundet minner meg noen ganger om en litt forfina utgave av det Hound Dog Taylor en gang vrengte ut av gitaren sin. Hør for eksempel på instrumentalen “Stomp”. Bishop og Jordan deler på det vokale. Sjefen selv med jordnær, ofte nesten snakkesyngende stil, Jordan med en fin soulstemme som uanstrengt går opp i falsett.
Bishop (75) har til neste år et halvt århundre bak seg som soloartist. Før det var han medlem i Paul Butterfield Blues Band. På syttitallet var han innom sørstatsrock og hadde hit med “Travelin’ Shoes” og ikke minst "Fooled Around and Fell in Love," en tilnærma poplåt som gikk helt til tredjeplass på de amerikanske hitlistene. Men nå er det tydeligvis to ting som opptar ham: Å spille blues og ha det gøy.
Spilleglede og humor preger det nye albumet, men i tittellåta dukker også samfunnsrefseren Bishop opp. Krass kritikk av dagens politiske etablissement og ikke minst sjefen selv: “He got trouble with the truth, and he’s rough on women. Yeah man, I think we got stuck with a lemon”.
Albumet inneholder noen overraskende coverlåter. Fra soul-verdenen har de hentet Jackie Wilsons største hit “Higher and Higher” og Ann Peebles ditto “I Can’t Stand The Rain”. Begge tåler transformasjonen til rufsete bluesa sound, godt hjulpet av Jordans soul-skolerte stemme. Versjonen av “Another Mule” (Bartholomew/Fats Domino) går litt på tomgang, mens Clifton Cheniers “My Soul” er en verdig avslutning, toppa som den er med zydeco-trekkspiller Andre Theirry. Historien om Theirry er at han nærmest ble født spillende på trekkspill, og at da han var tre ble omfavnet av kong Chenier, som forlangte at han fra da av skulle spille zydeco.
Det egenskrevne materialet står ikke tilbake for coverene, med “blir nødt til å bevege meg”-låta “That’s The Way Willy Likes It” som en favoritt. På instrumentalen “Bob’s Boogie” får Welch briljere som boogie woogie-­pianist, og på snakkebluesen “Lockin’ Good” er Bishop både morsom og ettertenksom. Han innser at han har blitt eldre, med rynker og grått hår, men sier: “You ought to thank God for everyone of them gray hair, because, think of all the dudes that didn’t live long enough to get them”.
Godt sagt Elvin, og takk for at du fremdeles er her og har det gøy og spiller rølpete blues.

Kommentarer

 
 
Ordne 
 
 
 
 
Powered by JReviews