Intervju med Robert Finley

.

Den amerikanske sangeren og gitaristen Robert Finley (64) ble omtalt som en sensasjon da han fikk sitt store gjennombrudd i 2016 i godt voksen alder. Onsdag 21. november kan du oppleve ham på Røverstaden (gamle Club7) i Oslo. Les Øyvind Pharos intervju med Robert Finley her.

Gamle legender har de senere årene sparket liv i sovende karrierer ved hjelp av comebackplater med håndplukkede produsenter og musikere. Slik sett kunne det Dan Auerbach-­produserte albumet Goin’ Platinum (2017) til veteranen Robert Finley (63) føyd seg inn rekka. Hvis det ikke var for at dette var starten på en karriere og ikke et comeback.

Goin’ Platinum-albumet demonstrerer allsidigheten til en komplett sanger som beveger seg suverent mellom country, rock and roll, blues og soul forankret i gospelskoleringen som Robert Finley fikk fra barnsben av i hjembyen Winnsboro, Louisiana. Ti år gammel kjøpte han sin første gitar som han lærte å spille på ved selvstudium av profesjonelle utøvere og ved gehør til plater og radio. Samtidig begynte han å skrive låter. I dag har han en svær katalog med eget materiale.

Som sekstenåring dro han i militæret i 1970. Her fikk han utdanning som helikoptertekniker, men militærorkesteret trengte en gitarist. Finley steg i gradene til bandleder og musikalsk leder med spille­oppdrag i fleng på sentrale militærbaser i Europa og USA. De spilte egne låter og tidens blues- og soulrepertoar. Etter årene i forsvaret kom han tilbake til Winnsboro hvor han startet en snekkerbedrift sam­tidig som han opptrådte på lokalradio med gospelmusikk sammen med søstrene sine.

Utover på 2010-tallet begynte synet å svikte og da han ble erklært blind og arbeidsudyktig begynte han som gatesanger. I 2015 tok han med seg gitaren til King Biscuit Blues Festival i Helena, Arkansas og snakket seg til å prøvespille én låt. Det var nok til at han slapp til på scenen utenom det fastlagte festivalprogrammet. Han ble en sensasjon. En av dem som så ham var Tim Duffy, sjefen for Music Maker Relief Foundation i Hillsborough, North Carolina. Duffy betalte flybilletten slik at Finley kunne komme til Music Maker-studioet og spille inn demoer. Deretter anbefalte Duffy ham til sin venn Bruce Watson, produsent på Fat Possum-etiketten Big Legal Mess. Sammen med Jimbo Mathus produserte Watson det funky southern soul-albumet Age Don’t Mean A Thing i et studio i Memphis der Finley ble backet av soulbandet The Bo-Keys. Året er 2016, og med to coverlåter og sju originaler har 62 år gamle Robert Finley spilt inn sitt første album.

I begynnelsen av desember 2017 ble Goin’ Platinum sluppet, akkurat litt for sent til å komme inn på listen over Bluesnews’ årsbeste, men Warner Music Norway hadde på vegne av Bluesnews avtalt telefonintervju med Robert Finley som da gjorde presse i England. Det ble en drøy halvtimes prat. Han var ikke vanskelig å få i tale:

- Det som har skjedd i mitt liv viser at det handler om å være på rett sted til rett tid. Jeg måtte til King Biscuit Festival for å bli oppdaget. For å gjøre det måtte jeg først miste synet så jeg kunne komme ut av min egen komfortsone. Nå hjalp det ikke at jeg hadde fagbrev som snekker og drev min egen bedrift, jeg kunne jeg ikke lenger lese tallene på tommestokken. Da var det at Music Maker Foundation så meg. Teipet en demo og en video som de sendte til Bruce Watson. Han kjente Dan Auerbach i Black Keys som hadde gitt ut de første platene sine på Fat Possum. Watson sendte ham videoen. 

Auerbach ble fyr og flamme og fikk Finley til å bidra på soundtracket til Gabe Sorias tegneserieroman Murder Ballads. Da han opplevde Finley i studio ble han overbevist om potensialet hans, og planla et album som skulle være mer enn en sjangerplate innenfor blues eller southern soul. Han hyret låskrivere som Pat McLaughlin, Nick Lowe og John Prine til å samarbeide med ham med helt nytt materiale.

- Vanligvis spiller jeg sologitar selv, en ”solid body” Gibson Lucille-modell, men det var fantastisk å kunne konsentrere seg bare om å synge. Jeg kunne ikke tro det var sant da folk som hadde spilt på de største låtene til Elvis, Aretha Franklin og Bobby Womack dukket opp i studio. Det jeg liker ved Dan Auerbach er at han har så mye hjerte og sjel. Det hører jeg på gitarspillet på plata, og når vi spiller sammen ute. Han inviterer meg opp som gjest i midten av settet sitt.

Man skulle tro at listen over musikerne som dukket opp i Auerbachs Easy Eye Studio i Nashville kunne gi en nykommer som Robert Finley prestasjonsangst, men trommis Gene Chrisman og keyboard/Wurlitzer-mann Bobby Wood fra The Memphis Boys, blåserne fra The Preservation Hall og gitarguden Duane Eddy føles som helt naturlige akkompagnatører her. De engelske musikkbiblene Uncut og Mojo bøyer seg i støvet, og resten av musikkpressen står klar. Han er den store nykommeren i blues og retrosoul.

Bildet over: Robert Finley og Dan Auerbach.

Historien om Finley er en American Dream-fortelling i bluesversjon. Opp­veksten hans på sharecropper-farmen utenfor husklynga Winnsboro i det nordøstlige Louisiana utspant seg i de samme traktene som sumprockeren Tony Joe White vokste opp. White skrev låter om hvite og svarte som levde av jorda og tett på hverandre. Det skiller ti år mellom de to, men forholdene var de samme. Gospel, country, blues og soul er akkompagnementet til livet her.  

Robert var yngste sønn i en ungeflokk med fem gutter og tre jenter. Begge foreld­rene sang gospel.

- Faren min var dypt og inderlig religiøs. Jeg ble døpt i menigheten hans da jeg var sju, og da går du på gudstjenester og læres opp i troen på frelsen. Du må delta i aktiviteter. Jeg sang i koret og det var der jeg lærte å synge gospel. Det har påvirket måten jeg synger på. Du må være sangen. Det viktigste du lærer fra gospel er at du må framføre sannheten. Det må komme fra hjertet. Det er hjertets sannhet.

På Goin’ Platinum-albumet beveger den store og fleksible stemmen seg gjennom hele registeret fra en Tom Jones-fylde til en Aaron Neville/Curtis Mayfield-­lignende falsett. I denne journalistens ører minner denne spennvidden hans om Johnny Adams, den legendariske avdøde soulsangeren fra New Orleans. Jeg får lyst til å spørre ham om han ikke husker noen av de mange vokalistene som spilte inn storartet soulblues for Jewel/Paula/Ronn i Shreveport, ikke så langt fra Winnsboro.

- De som jeg spesielt husker at brødrene mine og jeg snek oss til å høre på når vi ikke måtte høre på gospel, var Tyrone Davis, B.B. King, Bobby «Blue» Bland og Bobby Rush. Jeg husker forresten Ernie Johnson (artist på Paula). Han kom fra Winnsboro. Men for det meste handlet Winnsboro om gospel. Jeg trosset faren min da jeg kjøpte den første gitaren min som tiåring. Jeg hadde en tjuedollarseddel i lomma for å kjøpe sko. Men da jeg så en gitar til $19.95 i vinduet til landhandelen var jeg solgt. Men jeg spilte gitar i gospelgrupper. De første jeg spilte med het The Gospel Bells. I militæret måtte jeg levere som bandleder. Jeg måtte lære bort musikken, og den framførte vi for menige og helt opp til militærledelsen. Det ble en skole. Da jeg kom hjem fra militær­tjenesten ble jeg med i The Harmony Five. Så startet jeg mitt eget familieband, Brother Finley & the Gospel Sisters og vi kringkastet fra radiostasjonen KMAR hjemme i Winnsboro. 

Finley drev gospelprogrammet helt til et stykke ut på 80-tallet, men da søstrene giftet seg ble det slutt og musikken ble mer og mer en bigeskjeft for Finley. Det skulle enda ta mange, mange år før hans tid kom, men han fortsatte å skrive låter og øve på gitaren. I sitt nye liv er han nå bosatt i Bernice, Lousiana, helt på grensen til Arkansas.

- Jeg ble oppdratt til å tro at bluesen er djevelens musikk, men det stemmer ikke. Den sprer glede. Så fort jeg dro hjemmefra begynte jeg å spille blues og jeg lærte meg å respektere bluesen. Jeg pleier å si at hvis du ikke kan forholde deg til bluesen fikser du ikke livet. For å frelse folk gir jeg fortsatt gospelkonserter, men folk "have the blues", så derfor spiller jeg også det. Bluesen innhenter deg med en gang du får den første regningen din i postkassa. Det er sannheten i bluesen. Det er en annen sannhet enn den som er i gospel. Etter at jeg hadde opptrådt på King Biscuit Festival og jobbene kom, fikk jeg en gang spille nest siste sett på en festival. Han som kom etter meg var Bobby Rush og musikken hans har jeg hørt så lenge jeg kan huske. Han er også fra Louisiana. Han bor ikke langt fra meg og han pleier å si «If you don’t like the blues, you don’t like your mama. The Blues come from your mama. Blues are the foundation. The roots of all music.»  

Tekst: Øyvind Pharo • Foto: Alysse Gafkjen (Publisert første gang i Bluesnews nr. 103, februar 2018).