Dark Season Blues - bluesmagi i mørketid

.

Den 16. utgaven av Dark Season Blues er historie. Og hvilken vakker historie har ikke initiativtakerne og arrangørene til denne festivalen skapt! 80 frivillige sørget i år for 37 konserter på 13 scener fordelt på 15 band. Å få servert alt dette i slike mektige omgivelser er ganske enkelt imponerende. Amerikanske Kilborn Alley (bildet) var blant de musikalske høydepunktene. 

Denne gang var det Curtis Salgado, Dawn Tyler Watson, Roffe Wikstöm, Alvin Youngblood Hart, Lisa Lystam Family Band, Josh Smith, Jake Green Band, Good Time Charlie, Erja Lyytinen, Erik Harstad & the Buzzbrothers, Vossa Rebels, Pilgrims, JG Hansen og Blåmyra som sto på programmet. Og så Kilborn Alley, da. Det skjeggete firkløveret fra Champaign, Urbana, Illinois tok Svalbard med storm. Riktignok har ikke trommis Josh Quirk skjegg, men Josh «Hit Man» Stimmel, Andrew Duncanson og Chris Breen så ut som de var hentet fra de innerste gangene i Gruve 7. Deres sjelfulle måte å servere Chicagoblues og soul på traff virkelig nerven hos publikum på årets Dark Season Blues. De framsto også som festivalens mest hardtarbeidende band med konserter på Barentz Pub, Karlsberger Pub, Huset og under søndagens mektige kirkekonsert.

Curtis Salgado hadde med sin kone Suzanne til Svalbard.

Det å arrangere en festival i slike omgivelser burde egentlig genierklæres. Det blir ikke tøffere enn å servere et band som Kilborn Alley i legendariske Karlsberger Pub der det er plass til 100 tilskuere mellom alle de lekre leskedrikkene i baren, og hvor bandet så vidt får plass til seg selv og instrumentene. Det blir ikke bedre enn å få oppleve et så tøft band, i en så kul setting på en lørdag klokken 15.00.
Styrkene til Dark Season Blues er mange. Det at den er verdens nordligste bluesfestival gjør at mange store artister gjerne ønsker å få oppleve det å spille på festivalen. Bluesnews snakket med svært mange av årets artister, og dommen hos dem alle var rimelig samstemt. Og det skyldes neppe bare fete honorarer.
- Dette er spesielt. Meget spesielt. Jeg fatter ikke at det er et eksisterende samfunn her oppe. Vi er på toppen av verden, og de har en egen bluesfestival, skrøt Alvin Youngblood Hart.
- Dette er noe helt eget. Det tar tid å ta inn over seg at jeg er her, og at jeg får spille her. Dette er en mektig opplevelse, sa det svenske bluesikonet Roffe Wikström.

Gutta i Kilborn Alley var ikke mindre imponert:
- Utsikten, lyset, fjellene, gruva, råheten, kulda. Fy faen, så tøft – beklager språkbruket – oppsummerte Josh «Hit Man» Stimmel, som var høyt og lavt under hele festivalen, konstant jaktende på inntrykk å ta med seg hjem til Illinois.
Curtis Salgado serverte flere flotte konserter sammen med JT Lauritsen & Buckshot Hunters. Sammen med sin kjære Suzanne ble den godeste Curtis invitert av noen publikummere fra lokalbefolkningen. De ønsket å vise fram andre sider av Svalbard for sine langveisfarende gjester.
- Dette er jo en mulighet vi aldri får igjen. Det er helt fantastiske omgivelser. Vi vil ha med oss mest mulig fra dette eventyret. Da sier det seg selv at vi takker ja til invitasjoner som dette, forklarte Salgado etter å ha stilt opp til en liten fotosession til ære for Bluesnews.
- Er det ikke kaldt?
- Jo, men vi blir varm i hjerte og sjel av dette, smilte Curtis og Suzanne.

- Dette er spesielt. Meget spesielt. Jeg fatter ikke at det er et eksisterende samfunn her oppe, sa Alvin Youngblood Hart, her med museet i Longyearbyen i bakgrunnen.


Et besøk på Dark Season Blues er på alle måter avhengighetsskapende. Mange av gjestene kommer igjen år etter år etter år.
Kvaliteten på årets festival gir oss ikke mange muligheter til å være grinete eller kritiske. Men, – festivalen har sine utfordringer. Det ble ikke solgt nok billetter denne gangen. Det kom færre tilreisende til festivalen. Noe skyldes sikkert at mange var på fjorårets jubileumsfest. I tillegg var det mange av de fastboende som uteble.
- Det blir røde tall i regnskapet. Det vet vi siden vi solgte 200 billetter mindre enn vi burde på lørdagens storsatsing på Huset, forteller festivalleder Espen Helgesen.
I tillegg var det mindre folk enn vanlig på konsertene på Svalbar Pub.

Hverken han eller Gry Sneltvedt, booking- og økonomiansvarlig for festivalen i 16 år, kan bekrefte at det blir festival i 2019. Skulle det ikke bli, ville det være en aldri så liten skandale, legger vi til som en personlig betraktning for Bluesnews sin regning.
- Vi skal evaluere, og vi skal evaluere raskt. Vi skal ha samtaler med reiselivsnæringen, det lokale næringslivet i Longyearbyen samt Longyearbyens lokalstyre. Dark Season Blues skal, og må, være et spleiselag hvor alle er med og legger premissene. Så får vi se hva som kommer ut av disse samtalene før vi konkluderer, oppsummerte Helgesen raskt i innsjekkingen på flyplassen mandag formiddag.

Lørdagens maratonkonsert på Huset ble kanskje litt i meste laget med ni band fordelt på to scener i to etasjer. En gedigen godtepose for de aller mest ivrige av oss, men en maraton som viste seg å bli litt i lengste laget for ganske mange. Det var dessverre en strøm av folk som forlot de ærverdige lokalene lenge før Kilborn Alley, Alvin Youngblood Hart eller Dawn Tyler Watson hadde entret scenen.
- Huset ønsker vi å bruke uansett, hvis det viser seg at det blir festival neste år. Men, vi må se nøye på hvordan vi syr sammen helheten i programmet, erkjenner festivalsjef Helgesen.
Dermed er vi ferdig med det som det i det hele tatt var mulig å pirke på.

Dark Season Blues kan vise til mange styrker, sammenlignet med andre festivaler. Det at man faktisk befinner seg i såpass tøffe omgivelser som på Svalbard er i seg selv er en styrke. Men, vi tenker mest på rausheten til både artister og publikum. Alle band fikk spille 90 minutter. Det er så befriende ikke å oppleve at band kastes av scenene akkurat i det de har blitt varme, og i det kontakten mellom scene og band er på det sterkeste. Selv under maratonen på Huset fikk artistene boltre seg i 75 minutter. Veldig bra, og takk skal dere ha.

Good Time Charlie.

Et annet positivt element som bør nevnes er at lyden på de fleste konsertscenene var uforskammet bra. Lydmann Kyrre Fledsberg og crewet som var hentet inn fra fastlandet gjorde ganske enkelt en fremragende jobb. En fastboende kontaktet konferansier Sætervik, frivillig Geir Handberg og undertegnende med følgende melding i pausen under Kilborn Alleys konsert:
- Jeg har sett mange band på Karlsberger Pub. Jeg har aldri noen gang opplevd bedre lyd enn dette. Kyrre sitter der med laptopen og leker seg. Utrolig bra, roste mannen.
Og han hadde helt rett. Lyden var forbausende bra. Og det var den på de aller fleste steder denne gangen.
Bassist Breen var også svært begeistret etter nettopp denne spillejobben:
- Denne puben, dette lokalet og den lyden, det må være den tøffeste konserten jeg har spilt noen gang. Publikum satt jo nesten sammen med oss på scenen. Det her var en vill opplevelse, smilte Kilborn Alley-bassisten noen timer senere.

En annen styrke festivalen har er roen det gir, bare det å være tilstede i Longyearbyen. Der går livet sin vante gang, uansett om det er festival eller ikke. For oss tilreisende oppstår det en uforklarlig ro og harmoni. Man stresser liksom ikke etter siste nytt via mobilen i tide og utide. Man nøyer seg med å sjekke når neste konsert spilles, eller når neste måltid bør inntas. Den samme roen smittes over på artistene. De nyter roen. De nyter omgivelsene og de tar virkelig inn over seg alt ved å få lov til å være del av dette eventyret.

Lørdag natt, etter at den lange «reisen» på Huset var over, kom Bluesnews’ utsendte sliten og fornøyd tilbake til hotellet. Inne i foajeen satt hele gjengen i Lisa Lystam Family Band sammen med Roffe Wikström og hans bassist, Tommy Cassemar. Stemningen var munter og drikken var god. Der satt den nye generasjonen svenske bluesmusikere og diskuterte musikk med de gamle legendene. Vi ble invitert inn i varmen og fikk være vitne til en rørende seanse der Lisa Lystam og hennes flotte musikere satt med stjerner i øynene og spurte legenden Roffe om hvor han kom på den og den tekstlinjen? Hvordan han skapte det og det gitarriffet, og hvordan han klarte å leve med seg selv da livet var på det aller tøffeste?
Der og da skapte Dark Season Blues sin egen lille magi, som iallfall de heldige som var til stede aldri kommer til å glemme.

Dagen etter oppsummerte Roffe Wikström seansen på følgende måte for Bluesnews:
- Det var flott. Det var spesielt. Det var rørende å oppleve den kommende generasjonens interesse for min musikk. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si. Takknemlig er et vakkert ord å bruke.
Og takknemlig er vi alle som fikk ta del i den 16. utgaven av Dark Season Blues. Forhåpentligvis blir det nye muligheter allerede neste år.

Tekst og foto: Freddy Toresen

Den "gamle" generasjonen møter den nye. Røffe Wikström med Lisa Lystam og Erja Lyytinen.

To sentrale ildsjeler bak festivalen gjennom mange år, Gry Sneltvedt og Espen Helgesen.