BIG HARP GEORGE

 
5.0
84   0   1   0   0  
BIG HARP GEORGE

Album informasjon

Tittel
Uptown Cool
Plateselskap
Blue Mountain Records
Anmelder
Frank Martinsen

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Synger og trakterer det store munnspillet som få gjør etter ham

Big Harp George spiller såkalt kromatisk munnspill. Derfor starter jeg med en innføring i ”munnspill for dummies”. De to vanligste munnspillene er det ­diatoniske og det kromatiske. Det diatoniske er selve bluesharpa, og er låst til bestemte tonearter. Det er derfor bluesmunnspillere har en bråte med munnspill som de ofte tuster og leiter i for å finne det rette. Storebror, det kromatiske munnspillet, har en knapp som gir tilgang til alle skalaens noter, slik at en kan bruke det i alle tonearter. De to spillene har vesentlig forskjellig lyd, det kromatiske har et rundere og fyldigere lydbilde.
Som sagt er diatonisk munnspill det mest brukte blant bluesharpister, men kromatisk spill er ikke ukjent i bluesen. Særlig i såkalt “West Coast Blues” (California etc) har kromatisk munnspill sine tilhengere, med George “Harmonica” Smith (1924 - 1983) som læremester for en rekke fine munnspillere. Blant dem er vår mann Big Harp George, som på “Uptown Cool utelukkende spiller kromatisk.
San Francisco-baserte George Bisharat er født i USA, har palestinsk far og amerikansk mor, og har en fortid som både forsvarsadvokat, professor og ofte benyttet ekspertkommentator når det gjelder midtøstenspørsmål. Og nå, som godt voksen, er han altså bluesmusiker.
Som så mange andre i disse dager har han vært i Kid Andersens Greaseland Studio i San Jose for å gjøre sitt tredje album. Den gamle Nightcats-gitaristen, Little Charlie Baty, deler på gitarjobben med Kid, mens Kids norske bandkompis Alexander Pettersen står for all trommingen.
Åpningskuttet, “Down to the Rite Aid”, setter standarden, vestkystswing av ypperste merke. George synger tøft, og det er det å si om den kromatiske harpa at den står seg bedre til blåsere enn lillebroren. Det er saksofon på alle kutt, trombone på de fleste, samt tuba på det New Orleans-prega avslutningskuttet, “Lord Make Me Chaste”. På “Internet Honey” har keyboardist Chris Burns funnet fram Hammond B3’en, og tematikken er internett-dating med en humoristisk vri. Han gjør også en morsom vri på det å bruke “Alternative Facts”. Men ikke alt tekstinnhold er like lystelig. Sexuell trakassering, overdrevent medisinbruk og hjemløse som fryser i hjel er blant det Big Harp George har på hjertet.
Særlig “I Wanna Know”, men også “Just Calm Yourself” har et latinsk preg, og “Nobody’s Listening” har et “late night” jazza preg, med nydelig gitar fra Baty. Albumets sterkeste spor for meg er likevel slow-låta “Cold Snap by the Bay”, med Otis Spann-piano, “less is more” gitar fra Kid og en jamrende sax fra Michael Peloquin. Og som på hele albumet, Big Harp synger og trakterer det store munnspillet som få gjør etter ham.

Powered by JReviews