Omtalens detaljer

 
EAMONN McCORMACK
BN101 - September 2017
oktober 09, 2017    
Karakter 
 
4.0

Hedrer sine gamle, avdøde helter

Eamonn er ire, født og oppvokst i Dublin. Han spilte tidlig i flere forskjellige band hjemme i Irland, og han bodde og turnerte også i USA i unge år. De av våre lesere som er godt bevandret i europeisk blues vil muligens også huske Samuel Eddy. Under dette navnet turnerte nemlig McCormack mye, særlig på kontinentet, og han ga også ut et par CD’er under dette navnet midt på 90-tallet. Man har jo holdt øye med Eamonn McCormack i noen år, og ‘Like There’s No Tomorrow’ er hans tredje album under eget navn. Sannsynligvis er det også blitt hans beste så langt, selv om en dobbelt-CD muligens ble i meste laget. Hans tidligere utgivelser er ‘Kindred Spirits’ (True Talent Records 2008) og ‘Heal My Faith’ (True Talent Records 2013). Begge ble svært godt tatt imot – igjen spesielt nedover i Europa.
Når han nå har valgt å hedre sine gamle, avdøde helter med en utgivelse, så trør han altså like godt til med en dobbel CD-utgivelse. Heltene som hedres er Rory Gallagher, Phil Lynott og Gary Moore. Bandet hans på ‘Like There’s No Tomorrow’ er da også identisk med Moores gamle rytmeseksjon. Han har delt utgivelsen opp slik at den første CD’en er elektrisk og den andre akustisk. Vi blir med andre ord godt kjent med 55-åringen gjennom de i alt 18 låtene.
Eamonn McCormack trakterer selv elektriske og akustiske gitarer, dobro, slide og mandolin i tillegg til munnspill, vokal og gitar-synth (for orgel-lyd). Med seg har han Jonathan Noyce på bass og Darrin Mooney på trommer.
Allerede i åpningslåta ‘From Town To Town’, en låt som beskriver Eamonns år som turnerende musikant i USA, aner vi Thin Lizzy-influenser. Dette rocker jo riktig så fint. Vi aner Thin Lizzy også i kulissene i låter som ‘Fool For Loving You’, ‘Running Back To You’ og ikke minst i den Phil Lynott-skrevne ‘One Wish’ (låta er ikke tidligere utgitt). Og utover kan vi nevne et par Gary Moore-aktige låter; ‘Still Missing You’, der Eamonn spiller nydelig gitar, men etter undertegnedes mening kommer litt til kort vokalmessig, og ‘Fool For Loving You’ - igjen! Ja, merkelig nok – her har McCormack klart å blande Thin Lizzy og Gary Moore! ‘Moving On’ er en låt der Eamonn igjen lyder litt anstrengt vokalmessig, men han spiller flott, og kanskje litt Rory Gallagher-aktig? Det samme kan vel sies om siste-kuttet på den første skiva, ‘It’s a Saturday Night’.
Gallagher får vi for alvor når vi starter CD2, og låta ‘No Airs and Graces’ toner ut av spilleren. Dette er helt klart en hyllest til den største bluesrockeren Irland noen gang har fostret. I tillegg er han McCormacks aller største forbilde. Låta er da også blitt samlingens absolutte høydepunkt. En utrolig vakker og sår ballade, som etterlater selv de tøffeste med en tåre i øyekroken og en ørliten klump i halsen (i alle fall de av oss som har et forhold til nevnte Gallagher (1949-95 RIP).
En hyllest til sin datter har Eamonn også funnet plass til i ‘You Take My Blues Away’, også en fin ballade, men to slike på rappen? Herlig mandolin åpner ‘It’s Not The Spotlight’, en av ganske få låter som ikke er signert McCormack, og også en låt som jeg mener å huske Rod Stewart gjøre (men her kan jeg huske feil). Det jeg imidlertid ikke er i tvil om er at Eamonn McCormack ikke klarer å holde oppmerksomheten min like godt utover på CD2, som han gjorde på CD1. Dette blir litt for likt, og nærmest litt tafatt, og Eamonns versjon av Jimi Hendrix’ ‘Angel’ klarer heller ikke å redde denne andre CD’en. Synd, for prosjektet startet egentlig så godt. Med unntak av åpningssporet, så holder ikke den akustiske delen helt mål, tenker jeg, og det som lenge kunne se ut til å bli en 5’er blir kun en svak 4’er.

Kommentarer

 
 
Ordne 
 
 
 
 
Powered by JReviews