Omtalens detaljer

 
LOREN CONNORS
BN99 - April 2017
may 04, 2017    
Karakter 
 
5.0

En gripende følelse av ro og stillhet

Gitaristen Loren Connors (f. 1949) fra New York, også kjent under navnene Loren Mazzacane Connors og Guitar Roberts, har vært aktiv siden slutten av 1970-tallet, med en tilnærming til bluesen som han er helt alene om i verden. Han bruker bluesens følelses- og toneregister som et utgangspunkt for dypt personlige frie improvisasjoner, fullstendig fristilt fra tradisjonelle former, men like fullt tydelig rotfestet i nettopp blues, men også irske airs og psykedelisk rock.
Dersom denne blandinga kan virke sær og underlig, vel, så er den også det. Connors sin musikk ligner ikke på noe annet. De første innspillingene hans, fra 1979, var improvisasjoner på akustisk gitar, gjort i en så alternativ og eksperimentell form at de til og med i dag kan virke fremmede og vanskelige å lytte til. Likevel er det noe med uttrykket, en desperasjon og en intensitet, som gjør det vanskelig å gi slipp på musikken når man først har åpnet opp for Connors’ univers. Connors har stort sett befunnet seg i utkanten av ymse avant garde-miljøer i New York, der han har opptrådt jevnlig på fringe-festivaler og på klubbscener der ulike former for eksperimentell musikk har stått i høysetet. Platene hans er ofte live- eller hjemmeinnspillinger, men som kuriosa kan nevnes at en av de mest eksperimentelle utgivelsene, The Curse of Midnight Mary, er innspilt ute på en kirkegård, midt på natta, ved grava til ‘Midnight Mary’, som etter sigende hadde blitt levende begravd ved en ‘feiltagelse’ og derfor går igjen som spøkelse og gjør kirkegården utrygg for nattlige inntrengere. Slikt blir det myter av, mine damer og herrer…
I løpet av 1980-tallet gikk Connors over til elektrisk gitar, og har etter hvert gitt ut et stort antall innspillinger. En av de beste er Lullaby fra 2001, som nå foreligger som nyutgivelse fra Recital Records. Denne plata er i likhet med de fleste andre av Connors sine innspillinger gjort på skolissebudsjett i heimen, men er likevel et nydelig eksempel på hvordan bluesbegrepet kan tøyes og strekkes uten å ryke. Det vi får er svevende, lange toner og klanger, spilt solo på el-gitar med diverse former for manipulering av lyden. Det hele er virkelig vakkert gjort, med en gripende følelse av ro og stillhet i musikken. Som en innføring til en av de merkeligste artistene på jordkloden er denne plata ideell. Den lever opp til tittelen i den forstand at det er rolig og vakkert, men det er ikke gitt at alle vil sovne av den. Jeg for min del blir klar, våken og fokusert.

Kommentarer

 
 
Ordne 
 
 
 
 
Powered by JReviews