Ønsker du deg ei uke med gode musikkopplevelser? New York, Los Angeles, Washington DC, Memphis, Austin, Kansas, New Orleans, Mississippi, – listen over steder som kan levere dette er lang, men ingen av disse kommer opp mot det Chicago kan by på. Her finnes mange gode klubber med blues hele uka. I tillegg bor mange utmerkede artister i eller i nærheten av byen og opptrer mer eller mindre fast på klubbene.

Man behøver ikke vente til det er festival i Chicago for å få en opplevelse utenom det vanlige, et minne for livet. For min del tok jeg en tur i månedsskiftet september-oktober. Uten at vi skal drive med for mye reklame kan jeg anbefale KLM som har avganger som gjør at du lander i Chicago tidlig på ettermiddagen. Fra O’Hare (flyplassen i Chicago) og inn til byen er det meget enkelt å kjøre tog (CTA) som samtidig er rimelig. Etter installasjon på hotellet er det bare å begynne å utforske byen. Selv om både Tower og Virgin har stengt sine store plateforretninger finnes det fremdeles butikker med gode utvalg.

J. W. Williams og Carl Weathersby
Mandag kveld tilbrakte jeg på Kingston Mines. Dette er en klubb med to scener, hvor de spiller musikk kontinuerlig til langt på natt. Når et band tar pause begynner det andre bandet å spille på den andre scenen. På mandager er det vanligvis J. W. Williams og Carl Weathersby som spiller. J. W. Williams and the Chi-Town Hustlers som han kaller bandet sitt er en lokal størrelse i Chicago. Han er god til å underholde og spiller tidvis meget bra blues. Med seg i bandet har han blant annet Shun Kikuta og Stanley Banks fra Koko Taylors Blues Machine. Som Shun fortalte i pausen spiller J. W. stort sett bare i delstatene Illinois, Wisconsin og Michigan og legger aldri ut på lengre turneer. Det gjør derimot kveldens andre artist som neppe trenger ytterligere presentasjon for det norske bluespublikumet. Carl Weathersby er en dyktig artist som har holdt det gående i mange år og som turnerer flittig rundt omkring i USA, men også til andre deler av verden. Da publikum på Kingston Mines denne kvelden så ut til å like seg i stolene sine og ikke trakk inntil scenekanten, tok likegodt Carl med seg mikrofonen og gitaren ned på gulvet til publikum. Som vanlig leverte Carl gitarblues av godt merke. Nesten rett over gata for Kingston Mines ligger B.L.U.E.S., en annen klubb som tilbyr mye god Chicago-blues.
Tirsdagen gikk med til ikke-musikkrelaterte aktiviteter. Chicago har enormt mye å tilby av alle mulige slags aktiviteter, men planlegg litt på forhånd ellers risikerer du å bli gående rundt i gatene å se på ting der.

Carl Weathersby gjennomførte en glimrende konsert på Kingston Mines.

Blue Chicago
Onsdag gikk turen til en av Blue Chicagos klubber. De har to klubber som ligger i samme gate et par kvartaler fra hverandre. Her spilte også J. W. Williams, og jeg var invitert av gitaristen hans Shun Kikuta som jeg kjenner fra en del år tilbake. Med seg denne kvelden hadde han fått Patricia Scott på vokal. De kom litt tregt i gang, men det ble etter hvert meget bra. En liten klubb med intim atmosfære. Den andre Blue Chicago-klubben er noe større, men jeg rakk ikke besøke denne, så det får bli ved en annen anledning. Jeg snakket litt med Shun om ulykken han og Stanley opplevde i forbindelse med turneen til Koko Taylor i 2008, og han kunne fortelle at det gikk bra med begge to. Situasjonen var derimot ikke like lys for alle de andre, hvor enkelte opplever store problemer fra tid til annen.

Million Dollar Quartet
Torsdag fant jeg veien til Apollo Theater hvor stykket Million Dollar Quartet var satt opp på plakaten. For de som har besøkt SUN studio i Memphis er kanskje denne tittelen kjent, og stykket er bygd opp rundt kvelden 4. desember 1956. Carl Perkins var i studio for å spille inn nye låter. En ung og selvsikker Jerry Lee Lewis skulle spille piano og Johnny Cash var i studioet. Som en overraskelse kom også Elvis, som Sam Phillips da hadde solgt til RCA, på besøk. Mange har nok sett bildet av Elvis sittende ved pianoet og Jerry Lee, Carl og Johnny stående lent over ham. Selv om handlingen nok var mye fri tolkning fra forfatterens side var musikkvalget reelt nok, og de spilte både god blues og god rock fra den tiden. Scenen var lagt opp med innspillingsrom og kontrollrom, og vi fikk hele tiden innblikk i en liten feide mellom Carl Perkins og Jerry Lee Lewis, samt det at de to daværende største artistene til Sam Phillips ikke var helt fornøyde med situasjonen da han ikke hadde tilgjengelig et apparat som kunne bringe dem helt til topps, slik som Elvis hadde greid ved hjelp av RCA. Kjempelyd og gode skuespillere/musikere.

Nick Moss leverte varene på Buddy Guy’s klubb Legends.

Buddy Guy’s
Fredag var det klart for Buddy Guy’s klubb, Legends. Her varmet Kent Burnside opp for Nick Moss and the Flip Tops. Kent er barnebarn til den mer kjente R.L. Burnside. Dette er en trio bestående av gitarist, bassist og trommeslager. Bluesen er helt klart gitarbasert og låter meget tøft live. Stilen er litt ”grumsete” og passet meget godt til Nick Moss sin mer klassiske Chicago-blues. Han spilte omtrent en time før han overlot scenen til kveldens hovedartist. Nick Moss spilte to sett, det første på 1 time og 40 minutter, mens det andre varte i en drøy time. I tillegg til å synge selv slapp han også bandmedlemmene til med hver sin låt. Første settet var meget bra, mens det andre fikk meg til å føle at konserten var litt for lang. De viste imidlertid at de er dyktige musikere, og de kunne fortelle at de skal spille på Bragdøya Blues neste år. For de som skal dit, gled dere, dette blir helt sikkert en bra konsert. Planlegging av flere konserter i Norge er i gang, så dersom noen er interessert i å booke Nick og bandet er det bare å ta kontakt via nettsiden hans. Flere av Chicagos prominente bluesfolk var tilstede for å overvære denne konserten. Når det gjelder klubben til Buddy Guy så er de allerede godt i gang med å pusse opp nytt lokale. Klubben vil bli flyttet noen meter lenger nord i Wabash Avenue og blir omtrent 15% større. Innflyttingsdato er ikke fastsatt, men ryktene vil ha det til at de jobber mot åpning i forbindelse med neste års Chicago Blues Fest.

Billy Boy Arnold spilte med Mark Hummel's Harmonica Blow-Out.

Harmonica Blow-Out
Lørdag ble det munnspill for alle penga. Mark Hummels Harmonica Blow-Out tok turen til The Heartland Café. En halvtimes togtur fra sentrum. Med seg i bandet hadde han Marty Dodds på trommer, R. W. Grigsby på bass og Rusty Zinn på gitar. Hans Harmonica Blow-Out bestod av ham selv, Willie ”Big Eyes” Smith, Billy Boy Arnold og Billy Branch, med andre ord et elitelag når det gjelder blues-munnspill. Siden jeg satt med et kamera i fanget kom Mark bort for å slå av en prat før konserten. ”Ah, from Norway” var hans første kommentar da han så siste utgave av Blues News ligge foran meg på bordet. Alle her leverte en strålende forestilling selv om det er stor forskjell på stilen deres. Personlig synes jeg Billy Branch ligger noen hakk foran de andre her. Blant gjestene var blant annet Bruce Iglauer, eieren av Alligator Records. Det ble ikke noen samtale denne kvelden, men jeg fikk sjansen til å stille noen spørsmål kvelden etter. Også Bruce fortalte at han umiddelbart kjente igjen Blues News og koblet dette til Norge.

Saffire – The Uppity Blues Women

Trioen til Alligator spilte sin aller siste konsert i Chicago denne søndagen. De har besluttet å skille lag, men hver enkelt vil fortsette med sine egne soloprosjekter. De har nylig sluppet sin siste plate, hvor de fikk klar beskjed om ”only one nasty song per person”, og spilte en god del fra denne. Også denne konserten var i et teaterlignede lokale, med gode lydforhold. Mellom sangene forteller de vitser og spøker med et publikum som hele tiden er med på notene. En kjempebra konsert, men jeg er ikke sikker på om jeg umiddelbart ville puttet denne konserten inn under kategorien blues, selv om noen av låtene absolutt hadde sitt bluespreg. En livlig gjeng som kan kunsten å underholde sitt publikum.
Foruten alle de dyktige artistene må jeg rose lydfolkene på alle de stedene jeg besøkte. Her har de skjønt at folk ønsker å sitte ned og nyte musikken, de er på blueskonsert og ikke på diskotek. Man behøver ikke spille så høyt at en til enhver tid må ha ørepropper for å unngå skade på hørselen. All honnør til lydteknikerne.
Gir dette mersmak, kanskje lyst på en tur til Chicago. Byen kan absolutt anbefales og det finnes museer og andre steder med bluestilknytning som absolutt er verd å få med seg. Det som er viktig og ikke kan gjentas mange nok ganger er det å planlegge litt på forhånd. Sjekk hvem som spiller rundt omkring. Pollstar, klubber, plateselskaper, lokale artister og Chicago Metromix har nyttige nettsider hvor en kan søke informasjon.

En statue av Daddy Stovepipe er blant markeringene en kan finne på gamle Maxwell Street, absolutt verd å ta en tur bortom dersom en har litt tid til overs.

Bilder og tekst fra Chicago: Harald Olsen