I disse tider, da flere musikkfestivaler sliter med å overleve, kan det se ut til at gjengen i lille Skånevik har funnet vinnerresepten for å arrangere en vellykket festival. Man samler sammen et knippe av de aller beste norske bluesbandene, plusser på med publikumsfavoritter som Watermelon Slim & the Workers, Beth Hart og Trampled Under Foot, krydrer med et par mer ukjente artister som Ellis Hooks og Vasti Jackson og topper det hele med en rock’n’roll-legende som Alice Cooper. Legg til strålende fint vær og opp mot 30 °C – og vips så har man oppskriften på en vellykket bluesfestival. Folkene i Skånevik med Alf Warloe Christophersen i spissen har igjen klart å samle et stjernelag til en gedigen bluesfest i bygda i Etne kommune, til glede for stedlige og tilreisende bluesfans.

Bluesbygda Skånevik
Bygda har til vanlig rundt 1000 fastboende og har gjennom distriktsmidler gjennomført et bygdeutviklingsprosjekt som har omdøpt bygda til Bluesbygda Skånevik. Satsingen har satt fart i en fraflyttingstruet bygd hvor arbeidsplasser ble nedlagt og den generelle stemningen var for nedadgående. Den årlige bluesfestivalen blir på en måte toppen av kransekaka for en satsing som har vist seg å være en suksess. I løpet av blueshelga fylles bygda opp med opptil 15 000 publikummere. I båthavnen kan man gå tørrskodd fra båt til båt, hotellet er fylt til bristepunktet, flere festivalcamper er fylt med telt og bobiler, og Skånevikfolket åpner hjemmene sine for å huse tilreisende. Hovedtyngden av publikum kommer fra Vestlandet, mange fra Bergen og Stavanger, men også en del ihuga bluesfolk fra Østlandet hadde tatt turen over fjellet i anledningen.
På torsdag sparkes det hele i gang med utekonsert på House of Blues som ligger på kaia midt i byen. Deitra Farr var første kvinne ut med sitt band, The Trippers. Etter henne var det 30-årsjubilanten Notodden Bluesband som var på scenen, før Trampled Under Foot avsluttet kvelden.

House of Blues fredag
Fredagen opprant med om mulig enda varmere vær, og publikum som benket seg ute på House of Blues (bildet over) hadde en het ettermiddag i vente på flere måter. Men det skremte ikke folk unna, og plassen ble fort fylt opp i løpet av dagen. Big Rooney & the Doghouse startet ballet, og spilte låter fra sin ferske CD ”Murder of Crows”. Kjetil Grande hadde med seg sine Crank Bros. og gjorde et spennende sett med overbevisende demonstrasjon av hva trommestikker kan brukes til. De gjorde også noen flotte Hendrix- og Stevie Ray Vaughan-covere som fikk frem salige smil hos gitarentusiastene. Stavangerensemblet har etter hvert blitt faste gjester på festivalen, og publikum krever å få dem tilbake hvert år.

Jam
Forbrukermakt i form av Facebook-grupper har kommet også til bluesverdenen, og gruppen som krevde blues-jam på Skånevik Bluesfestival fikk i år gjennomslag for sitt ønske. Både fredag og lørdag avsluttes dag-programmet på House of Blues med bluesjam. Nivået på de som deltar er noe varierende, og man ville kanskje tjent på å ha en strammere hånd over organiseringen av jammen. Men her var i alle fall en sjanse for fotfolket til også å prøve seg på scenen.

Fredag i teltet
Det er Trampled Under Foot som spiller først i teltet denne kvelden, og de legger lista høyt for kvelden. Det kommer bra med folk etter hvert, men det er nok også mange som fremdeles sitter ute og nyter sommerkvelden i friluft. Men de tre søsknene Schnebelen lar seg ikke affisere av antall publikummere og gjør som vanlig en kjempejobb. Mange har forsøkt, men få har lykkes i å gjøre en god cover av Etta James’ klassiker ”I’d Rather Go Blind”. Men lille, spinkle Danielle gjør, sammen med sine brødre, en versjon av denne fantastiske låta som kan få en gråstein til å blø. Med to gode vokalister i front, tre dyktige musikere og et tonn med sjarm har denne gjengen overhodet ikke noe problem med å få med seg alle som etter hvert er i det store teltet. Jeg har sett dem ganske mange ganger nå, men har fremdeles til gode å se de gjøre en dårlig jobb, heller ikke en halvgod en. Full pakke hver gang! Det er vel unødvendig å nevne at det også denne kvelden var mange nyfrelste som sluttet seg til tilhengerskaren.

Den amerikanske søskentrioen Trampled Under Foot i Skånevik.

Vasti Jackson og Beth Hart
Vasti Jackson var i Skånevik i fjor med Big Jack Johnson, og hans energiske opptreden førte ham tilbake i år. Han har nå med seg sitt eget band, og gir folk et skikkelig show. Dette er veldig bra, med et kompetent band i ryggen. I tropevarmen passer det fint med en lang, bluesifisert versjon av reagge-klassikeren ”Stir It Up”. Vastis sett avsluttes med en lang versjon av ”Hey Joe”.
Sist ut denne kvelden er Beth Hart, som i løpet av de siste årene har skaffet seg mange fans i Norge. Teltet fylles opp mens musikere fra hennes band kjører en eviglang lydsjekk, samt flytting av håndklær og vannflasker rundt på scenen. Bortimot en time med dette burde være helt unødvendig, og publikum blir både utålmodig og irritert. Men når den unge frk. Hart entrer scenen er dette glemt. Beth Hart gjør som vanlig både såre, utleverende låter samt tråkker til med noen skikkelige rockere. Vi får en del av hennes gamle hits, og på låten ”Leave the Light On” er det full allsang i teltet. Vi fikk også en del nye låter fra hennes kommende CD. Settet avsluttes med Warren Haynes’ nydlige ”Soulshine”. En bra jobb av Beth Hart, men den manglet den lille magiske touchen vi har opplevd fra henne tidligere. Men publikum er godt fornøyde på veien hjem.

Bluescruise
På lørdag ble det kjørt tre utsolgte bluescruise med Blues In A Cop i løpet av dagen. De hadde også et cruise på fredag, så det er tydelig at folk vil ut på fjorden i varmen. Dette hardtslående bandet er også et av de som blir hyret inn år etter år, og som publikum krever å få tilbake.

House of Blues lørdag
På House of Blues er det flotte Margit Bakken som åpner med sitt band. Vi får servert flere låter fra hennes nye kritikerroste album ”On The Other Side”. Marit tar grep fra første stund, og får med seg et publikum som er preget av varmen og ikke har kommet riktig i siget enda. Bandet hennes gjør en ypperlig jobb, og dette blir en flott start på lørdagen. Publikum får som alltid noen Janis Joplin-låter også, det har blitt fast takst på hennes konserter.

Neste band ut er Vasti Jackson (bildet over) og Ellis Hooks, som deler band, men gjør hver sin avdeling. Vasti så vi også på fredag, men han gjør seg nesten enda bedre på en mindre scene med større muligheter for publikumskontakt. Han er en showmann uten like, og gjør seg flere turer ute blant publikum. Her får vi blues for alle pengene og stemningen er høy. Ellis Hooks er hittil ukjent i Norge, men er ingen uerfaren artist. Han overtar scenen etter Vasti Jackson, og vi får et funky og sjelfyllt sett med en glimrende vokalist og artist.

Siste band ut før det blir jam, er Vetrhus Bluesband fra nærliggende Odda. Med vokalist Helge Tverdal og munnspiller Daniel Kambestad i spissen pisker bandet siste rest av energi ut av et publikum som har tilbrakt dagen i 30 graders varme og stekende sol.

Blueslunsj
Bergensgruppen Trond Olsen Band hadde fått jobben med å underholde i hotellhagen, hvor det ble servert blueslunsj. De kom med sin CD ”A New Day Coming” i vinter, og blues-Norge har så smått fått øynene opp for denne dyktige gjengen. Hagen var full av folk denne nydelige ettermiddagen og stemningen stor. Bandet var i slaget og det låt rett og slett veldig kult. Trommeslager Morten Bergstrøm hadde bursdag og fikk bursdagsangen sunget av publikum.

Lørdag i teltet
Tiden går fort i godt selskap, og plutselig er klokken 21 og kveldens program i bluesteltet dras i gang. Førstemann ut er Ellis Hooks, som må starte opp for et nesten tomt telt. Det flotte været gjør at folk blir sittende ute så lenge som mulig. Men det fylles på etter hvert. Ellis har med seg Larry Mitchell på gitar og låner Vasti Jacksons bassist Muzz Skillings, som var orginalbassisten i Living Colour, samt trommeslageren Derrick ”D´mar” Martin. Martin har bl.a. spilt med Little Richard i 15 år, og maken til spretten trommeslager har dere aldri sett før. Han avslutter settet med å hoppe stille høyde over trommene sine og rett ned på scenen. Ingen uerfaren gjeng, med andre ord. De kler også godt Hooks, som gjør et fint sett. Han har lært mye av de gamle soul-mestere som Wilson Pickett, og det høres.

Watermelon Slim and the Workers er neste band ut, og den lettere eksentriske artisten har etter hvert blitt et kjent navn i Norge. Han tar oss med på en reise i sitt univers, forteller om livet på veien som ”wheel man” og spiller sin dobro på sin karakteristiske måte, innlært i en sykeseng i Vietnam mens han ble behandlet for krigsskader.

Alice Cooper
Halv tolv er det ubønnhørlig slutt på Watermelons korte sett, scenen skal klargjøres til kveldens hovedartist, nemlig Alice Cooper. Den evige diskusjonen om hvorfor bluesfestivaler booker rene rockenavn har kommet opp flere ganger i forkant av festivalen og i løpet av helgen, men det er bare å fastslå at bluesmiljøet i Norge er relativt smalt og lite, og for å beholde økonomien i et slikt arrangement er det ikke en ulempe med et stort rocke-navn som drar mye publikum. Scenen rigges om på rekordtid, det er ikke lite som skal på plass når showet til Alice Cooper kommer til byen. Men presis på minuttet starter konserten som så mange har gledet seg til. Det store sirkusteltet er nå fullt av folk, for første gang denne helgen. Alice leverer en nøye regissert forestilling. Det er show, det er teater, det er horror og Alice selv havner selvsagt i galgen. Og det er tøft som bare det! Den godt voksne rockeren synger også bra, og store deler av publikum er i lykkeland.

En rask spasertur bringer undertegnede tilbake til House of Blues, hvor jeg får med siste sett av Woodleg Odds opptreden (bildet under). Det er mer folk i nattmatkø ute på torvet enn inne foran scenen, men herrene i Woodleg Odd leverer et fantastisk sett, som setter et verdig punktum for festivalen. Det er morsomt å se hvordan bandet har ”satt seg” med vokalist og gitarist Adam Douglas, og kjemien og energien mellom bandmedlemmene er fascinerende å oppleve. Det gnistrer av bandet, og spillegleden oser av herrene.  Frank Utgård i Woodleg Odd sa i et intervju i forrige Bluesnews at Adam hadde tilført bandet en ungdommelig energi, og det stemmer godt med hva vi opplever denne kvelden.

En lang og varm bluesfest går ubønnhørlig mot en slutt, og etter hvert er alle natteravner fylt opp med fiskekaker og hjorteburger til nattmat og på vei til køya eller nachspiel i en av de hundrevis av båtene eller teltene i byen. Arrangørstaben kan igjen puste lettet ut og konstatere at denne 13. utgaven av bluesfestivalen er vel i havn, nå gjenstår bare opprydningen.

Festivalsjef Alf Warloe Christophersen er godt fornøyd med årets festival. Det er solgt rekordmange billetter, som gjør at resultatet trolig havner på den hyggelige pluss-siden. Da kan vi bare håpe på at dette gjør at gjengen gyver løs på en ny festival neste år. Alf har allerede proklamert at ønskenavnet som headliner til neste år er Aerosmith, som da skal ut på turné. Bud er allerede lagt inn, så da får vi se om enda flere store navn innen rocken blir å se i lille Skånevik, med et godt dryss blå artister i tillegg.

Tekst og bilder: Nina Hanssen