Når du vokste opp uten en mor som døde rett etter fødselen, uten en far som ble drept av Ku-Klux-Klan tre år etter, vervet deg for Korea-krigen ved å bløffe på alderen som 16-åring, og ble kjent med både Muddy Waters og John Lee Hooker året etter – da har du mange grunner for å spille blues. Og det er få om noen nålevende som kjenner bluesen, the blues fra spesielt 50-tallet og tidlig 60-tall, bedre enn ikonet Louisiana Red. Han har lenge levd som en bluesnomade med bare sin egen gitarkoffert å tenke på. Bosatt i Europa, men oftere og oftere på reise i et USA som sent men godt har oppdaget at en av deres største bluesmenn lever i eksil. Ofte opptrådt i enkle settinger med den nakneste og mest ærlige form for blues. Når Louisiana Red etter å ha startet sine plateinnspillinger med legendariske Chess Records i 1949 og fortsatt gjennom Checker, Atlas, Glover, Tomato og Earwig har havnet opp med Bluestown Records på Notodden er det som om legenden oppdager seg selv og sine røtter igjen. Uansett hvor godt du tror du kjenner Louisiana Red vil ”Back To The Black Bayou” overraske deg. Jeg mistet pusten bortimot en medisinsk sensasjon første gang jeg hørte denne plata. Brukte omtrent like mye tid som en parringsklar kanin på å forstå hva som var i ferd med å utspille seg. Jeg blir ikke overrasket om dette blir kåret til årets bluesplate hos mange. I den originale Chicago/Detroit-nerven fra 50 og 60-tallet er dette som en umulig reise i tid. Det er som å få Elmore James og Muddy Waters tilbake på sitt mest inspirerte!
Inspirasjon er nok en nøkkel når Louisiana Red sammen med gitarist Little Victor (USA), bassist Bill Troiani (USA og adoptert nordmann) og trommeslageren Alex Pettersen fant kjemien og tyngden og grooven i det analoge Juke Joint studioet på Notodden. Louisiana Red er tilbake i det fyldige bandformatet på en måte som allerede har sjokkert mye av bluesverdens indre krets. Om Blues Foundation ikke premierer den skiva her, slik de omgikk Jeremy Spencer i fjor – også den på Bluestown Records for øvrig, så har den amerikanske faginstitusjonen fullstendig mistet evnen til å kjenne igjen sin egen arv. Sin egen bluessjel. For uten å plukke frem enkeltlåter kan jeg si at denne plata oser av sjel fra første til siste låt. Munnspillet, med gjester som Kim Wilson fra Fabulous Thunderbirds og Bob Corritore, og pianoet, med gjester som Dave Maxwell og Reidar Larsen, ligger i en halvveis forskjøvet takt som får frem en vanvittig groove. Du må ha brent ditt lys og sunget din blues i begge ender i noen år for å være i nærheten av det som her presteres. Om det er den tidligere rapporterte magien i det gamle analoge Stax-utstyret i Juke Joint Studioet vites ikke. Men når både Mick Fleetwood og Jeremy Spencer peker på at det er i Norge det skjer innen bluesen i dag så kan jeg ikke tenke meg bedre bevismateriale enn dette. Stemningen i studio må ha vært elektrisk. 72 år gamle Louisiana Red, født Iverson Minter i Alabama, må ha følt seg som en gigant disse innspillingsdagene rett i forkant for årets Notodden Bluesfestival.
Jeg må spesielt berømme pianospillet til både Reidar Larsen og Dave Maxwell på noen av låtene. Det er så state-of-the-art bluespiano som du kan få det. Perfekt bak det seige Muddy Waters-kompet resten av det meget kompetente mannskapet fikser. Jeg tror aldri Reidar Larsen har imponert meg mer! Og når Little Victor med sin inngående kjennskap til Louisiana Reds musikk har plukket ut 12 av hans beste låter og de to sammen utvikler et gitarspill som kan sammenlignes med noe av det beste Mannish Boys gjør, bare enda mer originalt 50/60-talls, så er resepten ufeilbarlig. Fra ”Back To The Black Bayou” tråkker i gang med ”I’m Louisiana Red” og ”Alabama Train”, til det drar deg gjennom R.L. Burnside-kraften på tittelsporet, over i bluesshuffelens mor med ”I Come From Louisiana”, og avslutter med Kim Wilson under høytrykk og Louisiana Red og Little Victor nesten med surfgitarlicks på ”At The Zanzibar” er dette albumet en drøm. Mange drømmer våkner du opp fra, men denne føles å vare evig!
Johnny Andreassen
