|
Frederikshavn var den første helgen i november stedet for gitarelskende bluesfans, da den sjette Frederikshavn Blues Festival ble avholdt i den danske byen. Etter å ha vært arrangert i en idretthall utenfor byen tidligere, var festivalen denne gangen flyttet til Det Musiske Hus midt i Frederikshavn sentrum. Byen som de fleste nordmenn kanskje kjenner fra et kort landligge med danskebåten viste seg å ha mer å by på enn kjøttbutikker og snaps, og tilreisende bluesfans fikk en svært hyggelig weekend.
Med nyinnkjøpte ”bluesdollar”, som var helgens gangbare mynt i Det Musiske Hus, i lommen var det bare å la festivalen starte! Fredag kveld åpnet med amerikanske Larry McCray, en Chicago-gitarist som leverer bluesvarene og som synger med en sjelfull og flott stemme.
Neste band ut er en av festivalens virkelige godbiter. Renegade Creation består av svært respekterte vestkystmusikere fra USA, med Robben Ford og Michael Landau på gitarer, Jimmy Haslip på bass og Gary Novak på trommer. En drømmekonsert for elskere av slepen, funky, jazzy bluesbasert musikk. Dette ble helt klart helgens høydepunkt for mange, mens andre syntes det ble i overkant mye jazz. Og bandet avsluttet med en lang versjon av Howlin’ Wolfs ”Spoonful”, så bluesgehalten var på plass.
Bob Margolin
avsluttet fredagskvelden, denne gangen sammen med det italienske bandet Mike Sponza Band. Muddy Waters’ gitarist i 70-årene har vi sett i mange band-settinger de siste årene, men sammen med denne italienske trioen virket det som Bob virkelig hadde fått revitalisert seg selv! Sammen ga de en strålende avslutning på kvelden, med glimt i øyet og god musikk. Bob levde opp til kallenavnet ”Steady Rollin’”. Enkelte av Muddys gamle slagere fikk vi selvsagt, men også nytt materiale. Larry McCray ble også invitert opp på scenen og leverte gnistrende samspill med gjengen.
Etter konserten forteller Margolin til Bluesnews at han akkurat har spilt inn plate sammen med italienerne. Denne har fått navnet ”Blues Around the World”. De trivdes så godt sammen at det bare måtte bli plate av det. Konserten i Frederikshavn er første stopp på en liten Europaturne som Bob og Mike Sponza Band skal gjøre sammen. Margolin utelukker ikke at samarbeidet med italienerne vil fortsette.
Larry McCray og Bob Margolin.
I Det Musiske Hus er det to scener, den store, som byr på sitteplasser i kinooppsett bakerst, og ståplass foran scenen. Populært med sittemulighet, for plassene var ofte fylt opp. På den lille Chicago-scenen i 2. etasje spilte mindre artister mens det ble rigget på hovedscenen. Fredag bød på danske Margrete Grarup, som sammen med Ronnie Busack-Boyesen på gitar og Rasmus Stenholm på tangenter imponerte med en flott stemme. Senere spilte svenske Johan Blom (som vi dessverre ikke fikk med oss). Lørdag spilte først årets IBC-vinnere i solo/duodelen av den internasjonale blueskonkurransen, tyske Georg Schroeter & Marc Breitfelder. Dette er en flott piano/munnspillduo, med virtuost tangentspill og innovativt munnspill. Virkelig noe å merke seg! Siste band på lillescenen var helgens norske innslag, Arve Hålands Cajun Gumbo. Et publikum høye på heftig bluesrock og lydproblemer i starten gjorde dessverre sitt til at det var god plass i salen, og noen cajunfest ble det ikke denne gangen.
Schroeter & Breitfelder spilte også på utendørsscenen som var satt opp i byens gågate på dagtid lørdag, et gratisarrangement som gledet de av byens befolkning som våget seg ut i vinden.
The Crown Prince
Lørdag startet programmet med Ronnie Baker Brooks Band, som var en ønskereprise fra fjorårets festival. Lokalet var allerede fylt opp fra start, så det var tydelig at Brooks (bildet øverst) hadde skaffet seg mange venner sist han spilte i byen. Danskene sitter neimen ikke hjemme på vorspiel utover kvelden! Med en far ved navn Lonnie Brooks står Ronnie med beina godt plantet i Chicagoblues-tradisjonen, men han tilfører også noe nytt til sjangeren ved å blande inn elementer fra blant annet rap. Dette gjør Ronnie Baker Brooks til en meget spennende artist, og han har da også blitt kalt ”The Crown Prince of Chicago Blues”. Bandet gjør en meget solid jobb denne lørdags ettermiddagen i Frederikshavn, og legger lista høyt for resten av artistene denne kvelden.
Ruthie Foster
Neste artist er dessverre en sjelden gjest i Skandinavia, så det var av den grunn ekstra gledelig å se Texas-damen Ruthie Foster på scenen (bildet over). I tillegg til sitt faste band med Tanya Richardson på bass og Samantha Banks på trommer hadde hun med Scottie Miller på piano. Ruthie Foster er intet mindre enn en fantastisk liveartist. Hennes musikk er variert, men med blues i bunnen. Musikken er gospelinfusert, noe som Ruthie Foster har tatt med seg fra oppveksten på landsbygda i Texas. Hun har en inderlighet i sin fremføring som virkelig griper deg som tilhører. Som ekstranummer får vi en liten reaggeaflørt, Bob Marleys låter No Woman, No Cry og Three Little Birds smeltet sammen.
- I’m Popa Chubby from New York!
Den største artisten denne kvelden var utvilsomt Popa Chubby fra New York (bildet over). Han starter med følgende programerklæring: ”I’m Popa Chubby from New York, and I will be your musical guide tonight”, skrudde lydknappen til 11, og så var det i gang. Popa er en tøff gitarist med et tight, lite band med Dan Hickey på trommer og AJ Pappas på bass, Han starter med tittellåten ”Back To New York City” fra sin nye CD, før han glir over i Hendrix’ klassiske ”Manic Depression”. Selv om varemerket hans er råtøff bluesrock, så overrasker han stadig publikum med både klassisk gitarspill og en cover av Leonard Cohens ”Halleluja”. Ingen opplagte låtvalg fra den røslige, tatoverte rockeren. Bandet høvler effektivt over publikum og plasserer det som måtte være igjen av hår på voksne bluesere i en fin bakoversveis. Avslutningen er en forrykende versjon av Motörheads ”Ace Of Spades”, og den høster stor jubel før folk ramler glisende ut av konsertsalen.
Å spille etter Popa Chubbys kraftutfoldelse kunne nok minne om å hoppe etter Wirkola for de fleste, men veteran-bluesrocker Walter Trout har ingen problemer med å matche Chubby. Publikum er entusiastisk, til tross for at de fleste nå har stått på i 6 -7 timer. Walter Trouts kone Marie er dansk, og Trout har vært en hyppig gjest i Danmark. Publikum elsker ham! Etter en heftig start på konserten roer Walter det hele ned med en seig og lang versjon av ”Catfish Blues”. Tempoet skrus så opp igjen, og det er ingen hvile før han avslutter med ”Going Down”. Det er greit med Walter Trout, man vet hva man får, og det er solid kvalitet over konserten. En god avslutning på en gitartung helg og publikum rusler fornøyde ut i novembernatten med gitarriff ringende i ørene.
Det var en god del nordmenn å se i Frederikshavn denne helgen. Byen er ganske lett å nå fra Norge, med ferjeforbindelse både fra Kristiansand, Larvik (til Hirtshals 5 mil unna) og Oslo. Det selges pakker med hotell og konsertbillett til en svært overkommelig pris. Andre tilreisende kommer fra Sverige, Tyskland, Sveits og til og med USA. Dansker kommer også fra hele landet for denne helgen. Festivalsjef Astrup forteller til Bluesnews at han selvsagt kunne tenkt seg fullt hus, men er fornøyd med de rundt 600 som faktisk fant veien. Lokalet passet godt til formatet på festivalen, selv om enkelte savnet hallen den hadde vært arrangert i tidligere. Og, ja, det er dejlig å være norsk bluesgjest i Danmark!
Tekst og bilder: Nina Hanssen
|
