|
 Ørlandet er flatt og vindfullt. - Så som landet, så er folket, heter det i et gammelt munnhell i Trøndelag. Men 6.- 8. oktober hadde Brekstad, som ”byen” ytterst på Ørlandet heter, mer til felles med ”The Windy City” Chicago enn bare været. Helga sto i bluesens tegn fra ende til annen, og festivalen hadde i år valgt å sette fokus på kvinnelige artister, som Dana Fuchs og Carolyn Wonderland (bildet).
Det begynte allerede torsdag kveld med kirkekonsert med The Holmes Brothers. Å påstå at kirken var stappfull er vel å overdrive, men de drøyt hundre betalende som hadde møtt opp fikk valuta for pengene. Wendell og Sherman Holmes og groovebrother Popsy Dixon skapte en særs trivelig kveld med sin blanding av gospel, soul, R&B og blues.
Festival med kvinnefokus
Fredag kveld var det Rita Engedalen og Margit Bakken – Damer i Blues – som fikk æren av å dra igang selve festivalen, som i sin helhet foregår på Ørland Kysthotell. Og det gjorde de til ståkarakter og vel så det. Rita og Margit utfyller hverandre godt, og blir stadig bedre formidlere. Det var øyeblikk med gåsehud her. Etter at lokale Thorvald Tåke Band hadde gjennomført sitt rock ’n’ roll-pregede show like etter, var det klart for en ny dame, Dana Fuchs i Store sal, med omtrent samme show som hun hadde på samme sted i fjor, bare bedre fremført (bildet under). Likevel blir det noe som ikke stemmer helt for undertegnede. Dana er flink, synger bra og ikke minst energisk i Joplin-stil, men jeg tror ikke helt på henne. Mulig denne skribenten er surmaget nå, men det er slik det føles.
Carolyn Wonderland, derimot, er jeg ikke i tvil overfor. Hun ER det hun synger og spiller, en formidler av rang, og slutter aldri å imponere med sin totale kontroll over sang, gitarspill og bandkommunikasjon samtidig! Og hun lager fine låter som ofte drar veksler på både country, soul og rock, foruten blues. På fredagskvelden spilte hun i kinosalen, en såkalt ”hysjkonsert”. For noen blir det litt feil å sitte behagelig på en blueskonsert, men de fleste ble sittende gjennom hele den magiske seansen. Wonderland er noe av det ypperste som finnes i verdenen ”Blues & Beyond” i dag.
Chicagoblues, rockabilly og gospel-blues
Geir Bertheussen Blues Express og rockabilly-gjengen i Built for Speed spilte omtrent samtidig for fulle saler og skapte bra liv, så her ble det litt for enhver smak. Undertegnede trodde han var mettet av musikk etter Wonderland-konserten, men jammen var ikke The Holmes Brothers (bildet under) på hovedscenen i stand til å tiltrekke seg oppmerksomheten enda en gang med sine tette vokalharmonier og sjelfulle spill. De gamle gutta har dette ”noe” som plasserer dem oppe blant de største.
Foxy Lady
Xtina's Funky Blues Delivery var nytt bekjentskap for denne anmelder, som kun hadde sett et par YouTube-klipp på forhånd. Og dama overbeviste stort og bandet levde opp til navnet. Her var det ikke mye streit shuffle, men absolutt et friske pust. Morsomt også å se gode, gamle Sveinung Hovensjø som bass-vikar.
Lørdagen opprant med familiekonsert der kulturskoleungdom opptrådte i forskjellige konstellasjoner og sammen med flere av festivalartistene, bl.a. Rita Engedalen og Margit Bakken (bildet under). På forhånd hadde de hatt workshops knyttet opp mot festivaletemaet og øvinger sammen med ”proffene”. Resultatet var intet mindre enn imponerende og lover godt for bluesens fremtid på Fosen-halvøya. Spesielt det unge sangtalentet Tora Hustad viste gode takter – merk deg navnet ført som sist.
Den etterhvert legendariske jam’en på BarRock på lørdagen fungerte som ventet godt i år også. De fleste av de norske festivalartistene var til stede og bidro til stor stemning. Dette må være festival-Norges beste jam session!
På kvelden var det havets festbord som fristet samtidig med at de første artistene dro igang. Jolly Jumper og Big Moe stilte for anledningen med band og skapte som vanlig fin stemning.
Stilbevisste band
Little Andrew og Slim Zahl & The South West Swingers satte hver sin scene på hodet. Dette er to band som hver på sin måte er stilsikre, som spiller særdeles dyktig og som har både formidlingsevne og -glede. Det er i slike stunder en blir litt stolt av å være norsk musiker!
Så var det over til damene igjen: Carolyn Wonderland fylte storsalen og fikk nok mange nye venner. En ny, herlig konsert. Dana Fuchs var flyttet til en mindre scene, og det så ut til å passe henne godt. Hele greia fungerte bedre i et mer intimt lokale.
Til å avrunde festivalen i Store sal hadde festivalledelsen valgt å satse på et relativt ukjent navn – Blue Aspic. Vi syntes i utgangspunktet dette kunne høres ut som en dristig satsning. Desto hyggeligere var det da å få sine egne fordommer rett tilbake i fleisen: De lokale heltene lagde skikkelig trøkk for et festglad publikum og vi håper de blir å høre på flere festivaler i framtida.
Konklusjon etter endt festival må bli: Ørland Bluesfestival holdt veldig jevnt nivå med mange fine opplevelser og godt spenn i musikkstiler. Også en honnør til festivalledelsen som satset så bevisst på kvinneandelen.
Tekst og foto: Bjørn Saksgård
|
