|
18. september 2011 var det 30 år siden Trondheim Bluesklubb holdt sin første konsert på restaurant Cavalero. Dette ble starten på et eventyr som bare fortsetter og fortsetter. Da klubben startet sin jubileumsfeiring med “Soul Nite” fredag 23. september var det derfor ekstra hyggelig at hele fire av dem som sto på scenen den gang, i bandet Trondhjæm Bluesforening (!), også var blant de mange sterke bidragsyterne på flotte Byscenen.
Konserten ble en “all-star”-kavalkade der et fjellstøtt 7-manns band pluss to korister backet hele 17 trønderske vokalister fra de forskjellige epokene i klubbens historie. Kapellmester var Helge Basmo, en av de som startet klubben, og bassanker Svein Dørum ga ankerfeste for det som foregikk. Begge var med på den aller første konserten i 1981. Det var også den første vokalisten ut for kvelden, Vebjørn Moen. Konserten startet med en sterk versjon av Wilson Picketts In the Midnight Hour og endte ikke før nærmere tre og en halv time senere med en lettere kaotisk Stand by Me som fellesnummer med alle på scenen. De fleste låtene denne kvelden var hentet fra Stax/Atlantic-katalogen. Det vil ta for mye plass å skrive om hver enkelt. Men det gikk klart fram at det ikke er tilfeldig at Trondheims bluesmiljø har fostret stjerner som Hans Bollandsås. Hans var kveldens overraskelse og sistemann ut før fellesnummeret. Og han leverte som alltid! Det er tydelig at Hans har vokst noen tommer som entertainer etter X-Faktor-seieren i fjor høst.
Men han var langt fra den eneste stjernen som skinte denne kvelden: Geir Rune Engan (bildet over) fra bl.a. Black Cat Bones, som unge Bollandsås betegner som forbilde og mentor, har slitt med sykdom, men er nå tilbake med fornyet kraft, nye låter, spilleglede og formidlingsevne som rører ved selv de mest blaserte blant publikum.
Siri B. Gellein (Siris Svale Band m.m.) ga oss gåsehudøyeblikk med låter som Nina Simones Feeling Good (bildet over), og det samme kan sies om Ellen Klemps Do Right Woman og Jan Åge Hansen (Mr. Hansen), Helene Dybdahl Gerhardsen (To Blaa/Trondheim Voices) og ikke minst superveteran Magne Rimestad som har hatt strupekreft, men som likevel ga oss en sterk versjon av I Got my Mojo Working (bildet under).
Det kom ikke riktig så mange publikummere som arrangøren håpet på, men nok til at lokalet virket brukbart oppfylt og mer enn nok til å skape en fantastisk stemning – trivselsfaktoren var av de virkelig sjeldne! (Bildet under: Ellen Klemp).
Bildet over: Magne Rimestad.
Bluescafe lørdag
På lørdag ettermiddag var det gratis bluescafe med utstilling av foto-collager fra klubbens historie, laget av fotograf Åge Hojem. Vi fikk et video-tilbakeblikk fra 25-årsjubileet i 2006 presentert av Per Oskar Olsen, samt avslutningsvis en presentasjon av artister som hadde opptrådt på klubben gjennom videoer satt sammen fra NRKs Blues Jukebox av Rune Johansen – mye artig å se for kjennere av norsk og trøndersk blues.
Til å ramme det hele inn musikalsk var to doktorer engasjert: Dr. Bekken ledet oss gjennom to sett med pianoblues med historiske kommentarer og verbale finter på landslagsnivå. Som sømløs støttespiller hadde han Andreas Aase, som har en doktorgrad i “Improvisasjon i skandinavisk gitartradisjon” på CV’en. Og hvilken musikalsk fest! Aase supplerte Bekkens piano med kjappe musikalske "svar" på mandolin og lap-steel. Vi har en mistanke om at disse gutta ikke hadde kastet bort alt for mye tid på øving, men når to improvisatører på dette nivået duellerer, kan det neppe gjøres stort bedre enn det et relativt stort publikum på bluescafe i Trondheim fikk oppleve denne lørdagen i september 2011.
Nine Below Zero laget fest
Det er fristende å spille verbalt på bandnavnet med å presentere “et kaldt gufs fra fortiden” e.l., men Nine Below skaper alt for høy temperatur til slike billigheter. Da Trondheim Bluesklubbs første (!) jubileumshelg 2011 skulle avsluttes med party-party-party var NBZ et selvsagt valg. Og fest ble det! Riktignok ante vi litt høye skuldre i starten, men det svingte fra første tone og etter en fire-fem låter kom gutta gjennom med drivet sitt og grep tak i hjerter, mager og danseføtter. Det kan bli litt lite dynamikk med et slikt øs, men slik NBZ spiller sin bluesrock – fremdeles med punk-attityden i behold – har du ingen sjanse til å stå i mot. De har bortimot “den definitive versjonen” av flere låter, som Four Tops’ I Can’t Help Myself, Willie Dixons I Can’t Quit You, Baby og Wooly Bully fra Sam the Sham & The Pharaos. Og de kom på løpende bånd. I andre sett kom det et par ballader som viste en litt annerleds side av bandet enn vi hører til vanlig. Vokalharmonier var med på å høyne det musikalske inntrykket. Men først og fremst var det fest!
Hvor ble det av publikum?
Et spørsmål man sitter igjen med etter en slik helg er: Kjenner ikke trøndersk bluespublikum sin besøkelsestid? Det var langt fra utsolgt på noen av konsertene. Med et slikt kvalitetsprogram i alle ledd som Trondheim Bluesklubb her presenterte, burde det vært kø fra klokka seks om ettermiddagen!
Men det kommer flere sjanser for publikum. Tre uker etter første jubileumshelg trår klubben til med en ny feiring 14. og 15. oktober. Da presenteres legenden, Cream-bassisten Jack Bruce med et 7-manns sterkt band i ryggen. Også dette skjer på Byscenen, fredag 14. oktober.
På lørdag kan man høre hele tre band på scenen i kjelleren på Olavs Pub ved Nova Kino: BODY & SOUL med Ellen Klemp og Helge Basmo i spissen presenterer soul, R&B og blues. Videre spiller GEIR RUNE ENGAN BLUES GATHERING, et nytt spennende prosjekt fra Gauldals store sønn. Og ikke minst kan man få høre Unionsbandet, PRISTINE som høster stor fagnad overalt de farer frem!
Og vi regner med stinn brakke, da kommer nemlig bluesfolk fra hele landet for å delta på Norsk Bluesunions årlige samling som avholdes i Trondheim denne helga.
Tekst: Bjørn Saksgård – Bilder: Ove Sandvin
|
