|
Johnny Winter tok Blues in Hell med storm og spilte for fulle hus i det flotte Magic Mirror-teltet. Gitarlegenden var i bedre form enn på lenge og var ett av mange høydepunkter på årets Blues in Hell 1-4. september.
Publikum på Hell fikk høre et sett med beinhard og tøff bluesrock servert av en legendarisk og myteomspunnet gitarist, som faktisk spiller gitar bedre og er i bedre form enn på mange, mange år. Bluesnews fikk til og med audiens på hotellrommet til helten etter konserten. Intervjuet kan du lese i høstnummeret av Bluesnews.
Årets festival bød på mange gode konsertopplevelser, og mange av dem skjedde på scenen i det akustiske teltet. Annie Raines og Paul Rishell skaffet seg en ny fanskare, mye takket være Raines knallsterke traktering av munnspillet. Noen mente hun er en kvinnelig utgave av Kim Wilson, og det er neppe langt unna sannheten.
Johnnie Nicholas fra Rhode Island var en annen som sørget for knallgod stemning underveis. Diz Watson og Tony Uter skaper alltid god stemning, uansett hvilken scene de står på. En annen duo som viste seg fram var Dr. Bekken og Richard Gjems. De stilte sporty opp og fylte hullet etter Little Willie Littlefield, som dessverre ble alvorlig syk etter ankomst Værnes og Hell. Samme duo åpnet for øvrig lørdagskvelden i Magic Mirror. Henry Gray og Andy Cornett leverte et varmt og sjarmerende sett bestående av boogie-woogie-piano akkompagnert av munnspill.
Pianisten Henry Gray fikk årets bluespris på Hell.
Rita Engedalen sørget sammen med Morten Omlid for en hyrdestund av de sjeldne lørdag formiddag. Rita Engedalens stemmeprakt har mange grunn til å misunne. Ikke bare synger hun fantastisk. Hun skriver ekstremt flotte låter også. Låter med spennende og meningsfylte tekster. Ingen dum kombinasjon! At hun på scenen har med seg en "slugger" av en gitarist som Morten Omlid trekker heller ikke ned. Engedalen alene er fantastisk. Engedalen sammen med Morten Omlid er enda bedre.
Lørdag formiddag var selvsagt også Jolly Jumper og Big Moe sammen med sitt Jimbo Jambo Band på plass, tradisjonen tro på Blues in Hell. Mon tro hvilket ramaskrik det hadde blitt hvis akkurat den "gigen" hadde uteblitt fra festivalen?
Helt på tampen lørdag kveld var det de deilige danske veteranene i Delta Blues Band med høvdingen selv, Troels Jensen i spissen, som avsluttet moroa i teltet. Endelig var det funnet plass til det som trolig må være Skandinavias eldste bluesband på en norsk festival. De danske veteranene har holdt det gående siden 1968. Fire av de fem i bandet har spilt sammen siden 1972. Her snakker vi ekte bluesveteraner! (Bildet under.)
Et aldri så lite minus må vi poengtere. Festivalens høydepunkt for mange, møtet med legenden Johnny Winter, ble ikke helt som det burde. Det var stappfullt i Magic Mirror da Winter entret scenen. Interessen blant fansen var enorm. Det ble både varmt og trangt. Mange valgte faktisk å følge konserten på storskjermen like utenfor inngangen til Magic Mirror. Problemet for disse ble at de ikke fikk særlig glede av lyden, selv om bandet spilte høyt nok. Kanskje kunne det vært en idé med en slags høyttaler ute ved storskjermen? En annen utfordring med Johnny Winter er det faktum at hovedpersonen sitter og spiller. Med så mange folk inne medførte dette at trolig bare 100 av 1100 til 1200 publikummere fikk se Winter i aksjon underveis.
Fredagskvelden ble åpnet av Henry Gray og Andy Cornett på hovedscenen. Standarden var satt. Veteranene i The Blues Band fra England er alltid et hyggelig bekjentskap. Dave Kelly både spilte og sang veldig bra, men settet ble på en måte litt sidrumpa. Det tok liksom aldri helt av. The Blues Band kunne med "hell" ha spritet opp settet sitt noe mer. De engelske veteranene ble etterfulgt av hertugen fra Rhode Island, USA, Duke Robillard. Han krydret settet sitt på sedvanlig vis med sin herlige miks av swing, blues og jazz. Det er alltid stas å lytte til den tidligere Roomful Of Blues- og Fabulous Thunderbirds-gitaristens stilsikre traktering av instrumentet.
Det ble ikke mye dårligere etter at Duke Robillard overlot stafettpinnen i Magic Mirror til amerikansk blues' nye førstedame, Janiva Magness og hennes band.
- Jeg elsker å komme til Norge. Vi er privilegert som får lov å komme hit, sa Magness fra scenen. Og som debutant på Blues in Hell entret hun selvsagt scenen med rosa djevelhorn på hver side av hodet. Førstedamen leverte et tett og solid sett sammen med sitt meget sterke band. Et band hvor Jim Alfredssons spill på Hammond B3 fikk noen og hver til å bli imponert. Stort bedre kan det neppe gjøres.
Janiva Magness med djevlehorn på scena i Magic Mirror.
Lørdagens konsert med Sharrie Williams & The Wise Guys sjarmerte mange. Hun fikk æren av å varme opp Magic Mirror før Johnny Winter overtok. Etter Winter og bandet var det endelig tid for et gjenhør med Mike Sanchez og hans nye band The Portions. Mike Sanchez leverte et heidundrende sett og hamret bløs på tangentene sine. Her var det ingen tid å miste. Rett etter at den ene høyoktanlåten var servert, så dundret bandet løs med en ny. Det var høy partyfaktor i Magic Mirror da Sanchez og gjengen herjet som verst.
Kjell Inge Brovoll og staben på Hell hadde satt sammen et stjernelag av norske gitarister med herrene Vidar Busk, Knut Reiersrud og Frode Alnæs. La det være sagt med en gang: Med slike gitarister på scenen samtidig kan det ikke gå galt.
Knut Reiersrud, Frode Alnæs og Vidar Busk.
Mike Sanchez & The Portions.
Det var mye folk på årets festival. Det var god stemning. Det var flott vær, selv om det dukket opp en og annen regnbyge i løpet av lørdagen. Blues In Hell har tatt steget opp som en av landets aller viktigste bluesfestivaler. Festivalen sverger nemlig utelukkende til å servere bluesmusikk, uten komprimisser av noe slag. Det liker vi. Og kanskje er det grunnen til at svært mange ivrige ildsjeler fra bluesklubber rundt om i hele landet valfarter til nettopp Værnes og Hell første helga i september. Det kommer de sikkert til å fortsette med hvis festivalen forblir like kompromissløs – hurra!
Tekst: Freddy Toresen - Foto: Roald Jungård
|
