Omtaler skrevet av Rune Endal

JP Soars ble født I California, vokste opp I Arkansas og har bodd i Florida siden midt på åttitallet. Han har spilt i ekstremmetallband og lister opp så vel Wes Montgomery som Django Reinhardt som forbilder. Det kan derfor ses på som en Guds lykke at han traff og arbeidet med Jessie Mae Hemphill i en lang periode før hun ble borte. Fordi han har plukket opp fingerspillet fra Hill Country-bluesen nord i Mississippi, og ikke minst fordi han spiller jevnlig med en fyr som Jimmy Thackery, som han også har turnert med. Dette løfter Soars’ egne ting opp i en kategori der du definitivt burde være oppmerksom på ham. Soars har også laget seg sin versjon av en Diddley bow – om enn han feiger litt ut og bruker to strenger i stedet for den ene som er vanlig – men akkurat det skal vi ikke holde mot ham. Soars vant også International Blues Challenge i 2009.
For musikalsk tar dette oss på senga der han smeller i vei med en tight og funky staxpastisj som plata har fått navn etter, før han tar det ned med en slepende og sugende bluesrocker. Hot Little Woman gjør mer enn å nikke til jivelåtene fra 50-tallet som Duke Robillard ellers er en av de fremste fanebærerne for. Doggin' høres grisete ut, og her er vi i ZZ Top, Hill Country Revue og Lynyrd Skynyrd land - blytungt, sugende og sinnsykt svingende kult. Forøvrig kåret til ukas kuleste låt på radiokanalen til Little Steven for noen uker siden. JP Soars vil gjerne vise oss alt han kan, og det ER mye - Back Of My Mind som følger er en egentlig helt ulogisk hybrid av boogie og soul, men her sitter det som støpt. Og uansett hvor han beveger seg musikalsk, i det øyeblikk han tar i gitaren får Hr. Soars det til å klø i rytmefoten. To coverlåter, og ellers holder Soars seg til selvskrevet stoff. The Hustle (Is On) er nok en låt som Roomful Of Blues hadde blødd for, og Louisiana Reds Sweet Blood Call leveres med en overbevisning som hadde gjort det gamle hedersmannen varm om hjertet. Og selv om dette spriker genremessig underveis er denne plata en av de sjeldne i dag som er HELT renset for musikalske gymsokker. Det vil forundre meg mye om du ikke finner JP Soars på festivalrunde til sommeren, men det beste av alt er at du ikke trenger å tro på det jeg skriver. Logg deg inn på www.jpsoars.com - der får du smakebiter av samtlige låter, og hvis din lokale plateforhandler ikke klarer å skaffe skiva kan den enkelt kjøpes der - LITT tekstreklame får passere for folk som gir ut platene sine selv. Et prakteksempel på at du ikke skal skue hunden på hårene, for innpakningen her er nesten imponerende harry. Bør ikke spille noen rolle når musikken er så avsindig bra. Spill ofte og høyt!

Tretten av artistene fra North Mississippi Hill Country Picnic i 2010 er med på CD-utgivelse nummer to fra denne unike og intime bluesfestivalen som har foregått hvert år siden 2006, og som er en drøy en times biltur sørover fra Memphis. Her er unge bluesstjerner som Alvin Youngblood Hart og Duwayne Burnside, sørstatsrockere som North Mississippi All Stars og Hill Country Revue, den allsidige Jimbo Mathus og en up and coming hill country-artist som Eric Deaton. Den glitrende mann-kone-duoen Blue Mountain og lokale favoritter som Loose Shoes og Duff Durrough.fyller ut bildet av en spennende festival. Bluestungvekterne er også med: Robert Belfour, T-Model Ford, Reverend John Wilkins, som gjør standarden ”You Got To Move, og festivalarrangør Kenny Brown med ”Shake Your Moneymaker”, identisk med sporet på soloalbumet Can’t Stay Long.
Ypperlig introduksjon til Mississippis hill country-musikk.

Grunnlegger, låtskriver, frontfigur i høyeste potens, og guitarslinger Kim Simmonds mener dette er noe av det beste han har skrevet siden tidlig på 70-tallet. Påstanden får stå for hans regning, men faktum er at nerven i musikken ikke er i nærheten av hva den var i Savoy Brown tidlig på 70-tallet.
Når det er sagt så er det åpenbart at denne sene og nye utgaven av britiske Savoy Brown (mistenker at det er flere amerikanske enn britiske pass i dette bandet i dag) spiller mye sammen og ikke er noe løen og usammenhengende gammel legende. Med Joe Whiting på sax (som har skrevet to av låtene sammen med Simmonds) og helt ny rytmeseksjon er det en fin groove i de mest sofistikerte låtene (med mye bra gitarspill – ikke overraskende).
Savoy Brown er en underholdende pensjonist innen britisk bluesrock. Bra på låter som ”Too much money”, ”Look at the sun” og instrumentalen “24/7”, men baktung og forutsigbar (les: ikke allverdens spennende) på flere av de andre. Kjøp de gamle plate, de er et must. Det er ikke denne.

Her har vi en Austin-artist som er hengiven Norges-fan. Broussard og det harbarka roots-bandet hans har vært på mange turneer her helt siden de spilte på sagnomsuste Cruise Café for tjue år siden. Her ble han kjent med bookingagenten Jonny Minge som senere flyttet virksomheten til Austin for å sende artister av høy klasse til skandinaviske klubber og festivaler. For to år siden døde ildsjelen og mange er de som savner ham. En av dem er Broussard, som minnes ham på verdig vis på denne platen med den skranglete Ramones-inspirerte hyllesten ”Three Times For Jonny Minge”. Broussard minnes også Doug Sahm i country-balladen ”I Cried and Cried The Day Doug Sahm Died”.
I sin høyst personlige Texas honky tonk hyller han også Halden “Halden (is a Hell Raisin’ Town)”, en låt som aspirerer sterkt til å bli den nye bysangen. Her er naturskildring av Tista-deltaet, grensefjorden mot Sverige, innlagte rop om Borg-pils og lyden av skuddet mot Karl 12.
Det er noen desiderte høydepunkter her, og selv om noen av de andre låtene er vel rufsete i utføringen, er det vanskelig å ikke la seg sjarmere. Dette er kupønk-utgaven av LeRoi Brothers.

Robert “Chick” Willis ble født i 1934 i Georgia og er fetter av den mer kjente sangeren Chuck Willis. Etter å ha tjenestegjort i militæret tidlig på femtitallet ble han sjåfør for nevnte fetter, men vant også selv talentkonkurranser og ga ut sin første singel i 1956. I utgangspunktet var han bare sanger, men lærte seg etter hvert å spille gitar og var bl.a. inspirert av Guitar Slim. Da fetter Chuck døde i 1957 turnerte han en del med Elmore James og fortsatte å gi ut egne singler på sekstitallet. I 1972 fikk han en såkalt jukebox hit med Stoop Down Baby, som var for grov til å spilles på radio. Han har gitt ut en jevn strøm av plater på Ichiban Records på 80- og 90-tallet, uten å bli en sterkt profilert artist. På denne utgivelsen fremstår han som en vokalist med en varm og sjelfull stemme, som funker like bra på rein Chicagoblues, som på soullåter som Don’t Know What You Got. Dette er tett, hett og intimt og til tider humoristisk. Hvite mennesker synger ikke blues på denne måten!

Cornell Dupree var Jerry Wexlers foretrukne sessiongitarist på Atlantic, men han ble også hyret inn på andre selskaper. Et sted mellom 2500 og 3000 sessions skal han ha vært med på, fra Paul Simon, Joe Cocker, Bonnie Raitt, B.B. King, Miles Davis, i tillegg til at han var gitarist for King Curtis (på ”Memphis Soul Stew”), Donny Hathaway og Aretha Franklin i deres beste perioder. Han ble etter hvert en profilert gitarist i de funky fusion-gruppene Stuff og Gadd Gang.
I likhet med King Curtis kom han fra Fort Worth, Texas og hadde med seg Texas shuffle, ledig swing og en improvisatorisk frihet som kombinerte arven fra Charlie Christian, T-Bone Walker, Gatemouth Brown og Wes Montgomery med den rytmiske intensiteten og grooven hos down home elektriske gitarister som Frankie Lee Sims og Lightnin’ Hopkins.
I mai i år døde Dupree, men like før rakk han å lage sin mest bluesy soloplate i sin karriere sammen med et knippe supermusikere fra Austin, Texas – tre forskjellige bassister, inkludert Meters-legenden George Porter, Barry ”Frosty” Smith på trommer, Nick Connely på rhodes/piano, Mike Flanigin, orgel (han kan høres ofte på klubber i Austin i orgeltrio sammen med Derek O’Brien på gitar) og Kaz Kazanof på saksofon.
Elleve rene instrumentallåter er rene vellyd av samspill der Dupree eksellerer både som sidemann bak Kazanoff og Mike Flanigin og som solist med delikate løp og konturskarpe betagende riff. Det meste er forankret i soulgroove fra tidlig 70-tall, som ”The Bird” og Bill Withers’ ”Grandma’s Hands” og ikke minst udødelige ”Rainy Night In Georgia”, som for alltid vil være knyttet til til Brook Bentons innspilling fra 1970 der selvfølgelig Dupree var sessiongitarist.
Et annet høydepunkt på platen er Jimmy Reeds ”I Ain’t Got You”, der Dupree dreier et enkelt og fengende R&B-tema med stop time inn i de mest intrikate kor uten å miste grunnriffet.
Dette er en plate for tilhengere av orgel-souljazz og gitarinstrumentaler, den er nesten like bra som hans klassiske Teasin’ fra 1973/74 på Atlantic. Et par av sporene kunne vært litt spenstigere, men alt i alt er dette er dette et verdig farvel for en stor Texas-gitarist.

Tittelen sier egentlig alt. Her får du 14 variasjoner over nevnte tema. Little Victor ønsker å hylle artistene som Sam Phillips spilte inn fra juke jointene rundt Memphis på femtitallet før Elvis dukket opp. Kompet er enkelt, men rytmen er hypnotiserende og det svinger godt på sine egne vilkår. I stedet for å plukke låter fra de aktuelle artistene, har Little Victor skrevet alle låtene selv. Hva som eventuelt er inspirert av hvem har jeg imidlertid ingen forutsetninger for å si. Jeg tok imidlertid på meg å teste om musikken fungerte best edru eller med noen whiskyer innabords, og konklusjonen ble at denne musikken fungerer dårligst for avholdsfolk.

At Sean Carney fra Columbus, Ohio er en fantastisk bluesgitarist er gammelt nytt, særlig for den håndfullen (sukk) med publikummere som fikk med seg konserten hans i Oslo på ettersommeren. Jeg er LITT usikker på hvilken utgivelse den foreliggende er i rekken, enten fire eller ni - avhengig av om du teller med et større antall samleplater gitt ut for å støtte kreftforskning – han samlet inn i overkant av femti tusen dollar på den første. I 2007 vant Carney International Blues Challenge i Memphis, og en rekke dører åpnet seg for gitaristen som på det tidspunktet hadde holdt det gående i 25 år. Han har turnert med en lang rekke bluesstorheter, og har arbeidet i studio med såvel Jimmy Thackery som Duke Robillard. Her er Carney med mye av det samme bandet som var i Oslo (sukk), og han er i storform. Gjest i denne runden er munnspilleren Omar Coleman som også bidrar med tre av låtene på CDen. Carney nøyer seg med å dele komponistcredits med Coleman på én låt, men tro nå ikke av den grunn at han tar lett på det. Et usannsynlig kresent utvalg låter spenner fra Sonny Boy Williamson via Jimmy Reed, BB King, Buddy Guy og Roosevelt Sykes, og dette gir Carney rik anledning til å demonstrere hvorfor han er i elitesjiktet på det instrumentet og i den genren han har valgt seg. Omar Colemans "Very Lucky Man" drar det hele i gang og festen er i gang. En sprudlende opplagt Carney gir en riktig underholdende undervisningstime i ekstremt dansbar elektrisk blues over de neste tolv låtene. FOR da har han en overraskelse på lur til oss. Han setter seg ned med den akustiske gitaren og gjør en vakker tolkning av James B. Odens "She's Nineteen Years Old", så fin at det er til å grine av. Og brått blir det en helt annen sang enn den med rimelig høy gammal gris-faktor som Muddy Waters gjorde på syttitallet. Før han runder av det hele med Amos Blakemores "Checkin' On My Baby" som også er vakkert gjort på akustisk gitar, og til å få klump i halsen av. Gjør deg selv en tjeneste, bli kjent med Sean Carney - i dag.

Nå tviler jeg på om Popa Chubby leser anmeldelsene i Blues News, men da jeg anmeldte hans forrige utgivelse The Fight Is On, var jeg særdeles gjerrig på poengene og påpekte at mye av det han presenterte der var trått og fullt av klisjeer. Her starter han i hvert fall friskt med både tittellåta og She Loves Everybody But Me, ikke overdrevent originalt, men med et friskt driv både i kompet og gitarspillet. Pounds Of Flesh er mer dvelende og skaper god variasjon, Warrior Gods har både innledende rapping og et insisterende boogiebeat. En rullende versjon av Leonard Cohens The Future bringer en annen stemning og lyrisk kvalitet, som skiller seg litt fra de andre låtene. A Love That Will Not Die skiller seg også positivt ut med sugende melodisk gitarspill. Gitaren står også i fokus da han avslutningsvis rocker seg igjennom Jesus Joy Of Man’s Desire av Johan Sebastian Bach. Helt klart at dette er et skritt i riktig retning! Popa Chubby er tilbake i byen!

Når Mr. Notodden og Mr Notodden Blues Band trår frem med soloalbumet Morragry, og åpningen minner om en bluesy og prosaisk Ole Paus, så skjønner du at det har rent mer vann i Heddalsvannet og nedover Telemarkskanalen enn du hadde trodd var mulig. Og godt er det. At en av landets fremste bluesstørrelser og evigkjempende ambassadører for den musikken vi elsker går veldig personlig, og reflekterer sitt ståsted og sin alder på norsk, er akkurat den ingrediensen som gjør Morragry til noe sjeldent ekte. Ok, det kunne vært en Ole Paus som beskriver kjærligheten med en dyp og inderlig omsorg, sjenanse og prosaisk ærlighet slik Trond Ytterbø gjør meget treffende på åpningslåta ”Fant aldri ord”. Men jo lenger ut i låta du kommer jo mer ranglende og rocka gitarer trer frem på scenen. Nesten som en Tom Petty. Det sparker!
Det er ingen tvil om at Trond Ytterbø har en brennende sjel for bluestrubaduren. Og om Ole Paus allerede sitter ved bordet så kjenner du også igjen hans bysbarn Kåre Virud når Trond kler seg ytterligere naken, stemmer i munnspillet, og reflekterer over livet på sanger som ”En dag” og sparker ned gjerdestolper på den visjonære ”I går, i dag, i morra” med linjene ”i går var jeg sta og umedgjørlig, men i morra skal jeg bli best”. Selv om tekstene for en del handler om et liv man ser i speilet, reflekterer over, er det altså ingen tegn til at bluesveteranen har tenkt å legge seg helt ned.
Over halvparten av låtene er spilt inn i Mytown Studio i Vestfossen, og bare en mindre del i det mer beryktede Juke Joint Studio på Notodden. Måten de har jobbet med gammelt klassisk utstyr fra mikrofoner til rørforsterkere og annet vintage materiale har resultert i en del glimrende lydinnspillinger herfra de siste årene, og låtene Trond Ytterbø har spilt inn her stikker seg frem. Fra den rockete ”Ta en skål for meg” som rocker parketten helt på høyde med en norsk Tom Petty, til den andre ytterkanten med en sart ballade til de som føler seg utafor i samfunnet med ”En stein i veggen”.
De sistnevnte to låter viser hvilket spekter Trond Ytterbø makter å behandle og samtidig få til et nydelig hele. Hvilken bredde Morragry speiler, og hvor personlig den er ment. Med tekstlinjene: ”Du som alltid står i skyggen, du som alltid står litt bak, du som aldri lyset faller på, du skal løfte ditt hode, tre inn i lyset, du er viktig – en del av det hele” kunne sistnevnte låt være en naturlig låt å fronte enhver happening på tv der temaet er medmenneskelighet. Enten det er en innsamlingsaksjon, Frelsesarmeens julekonserter eller mer personlige settinger med Pastor Egil Svartdahl på TV2.
Dette er en blueskar som setter seg ned på trappa, godt ut i livet. Som gjør ting han aldri har turt være personlig nok til å gjøre før, og samtidig gnistrer til innimellom og viser at rocken og blues­rebellen er der potent som alltid. En bluestrubadur som rekker deg sitt hjerte i håp om at det er godt nok. Det er det – i bøttevis!