‘Delicious’ er tittelen på New York-baserte Kirsten Thiens tredje utgivelse, og delikat er vel et ord som på alle måter er dekkende for denne saken. Alt fra cover/innpakning til musikalsk uttrykk er rett og slett delikat, om ikke like spennende hele veien. Fruen sitter drømmende og innbydende på coveret, og hele utgivelsen er egentlig litt småsexy, rett og slett.
Ypperlige musikere er med på reisen; Arthur Neilson (som spiller nydelig f.eks. på tittel-kuttet) og Tommy Mandel (hhv. gitar og orgel), for å nevne et par av de mer fremtredende, pluss en overraskende skikkelse i en slik sammenheng, nemlig Hubert Sumlin. Men Sumlin gjør så absolutt sitt for hyra, for eksempel i låtene ’Love That’s Made To Share’ og ’Please Drive’. Og sistnevnte er av skivas mer bluesa nummere, ellers er det vel mer i Bonnie Raitt-gata, dvs. moderne opprocka soul-blues. Med masse blåsere. Svulstige, vil nok noen kunne hevde, men det svinger nå innmara bra av låter som ’Taxi Love’ og ’Love That’s Made To Share’, da.
De mest overraskende kuttene er Ida Cox-klassikeren ’Wild Women Don’t Have The Blues’, der Kirsten selv tar seg av akustisk gitar og vokal, og kun munnspilleren Billy Gibson er med utenom. Her blir Ms. Thien litt tynn og spjelete, mens Gibson gjør en fin figur. Et annen kutt som stikker seg ut er Willie Dixon-låta ’I Ain’t Supersticious’. Denne fungerer bedre, mest fordi de i denne fullstendig omarrangerte låta pøser på med både fullt band og blåserekke.
’Delicious’ er antagelig enda en utgivelse, som til tross for meget kompetent håndverk, nok går en usikker fremtid i platehyllens støvete mørke i møte. Skiva er helt OK, men for likt mye annet som kommer ut av mer moderne bluesutgivelser.
