Alt i alt en fin skive

The Pontiax var på 1980-tallet et sentralt band i bluesmiljøet på vestkysten. Bandet turnerte mye, spilte på et utall av klubber og backet mange eldre bluesmusikere på turneer bl.a. i Europa. Dertil spilte ensemblet inn den utmerkede platen 100 Miles To Go som kom ut i 1989. På den rykende ferske gjenutgivelsen er det fremdeles den suverene vokalen og munnspillingen til frontmann Mitch Kashmar som skiller The Pontiax ut fra mange andre bluesband. Dette underbygges bare av de to nyinnspilte bonussporene ”When You Do Me Like That” og ”Petroleum Blues”. Mitchs vokal kan tidvis minne om vennen og mentoren William Clarke, selv om førstnevnte ofte heller mer mot storband-croonere som Joe Williams og Jimmy Rushing i fraseringene. Låter som ”Gonna Find Someone New” viser dette klart. På instrumentaler som ”Lip Service”, ”Horn Of Plenty” (i duett med nettopp William Clarke) og ”Walkin Downtown” viser Kashmar seg som en improvisator helt på høyde med kremen av vestkystmunnspillere. Jeg vil sågar hevde han har mer særpreg enn langt mer kjente navn. Noe som særlig skiller han ut er den frekke, oktavbaserte bruken av kromatisk munnspill – ofte med uventede tonale sprang – og ikke minst hans helt fantastiske vibrato og frasering på de lyse tonene under føresteposisjonsspilling på den diatoniske motparten. Dette høres særlig på åpnings- og avslutningskuttene ”Night Creeper” og ”I’m Sorry About That”. Alt i alt en fin skive.