Mange av oss med litt "blått hjerte" savner Gary Primich, som jo gikk bort så alt for – alt for – tidlig. Gary var bare 49 år gammel da han i 2007 ikke maktet mer.
Gary Primich, født i Chicago i "58, oppvokst i Gary, Indiana, startet karrieren sin på Chicagos klubber, men da det på tidlig 80-tall ble vanskelig å brødfø seg i Chicago, flyttet Gary pikk-pakket sitt til nye beitemarker i Austin, Texas. Munnspilleren Gary Primich var i konstant søken etter en egen identitet på harpa si, og sa selv at alle han selv så opp til som munnspillere etter hvert fikk en liten plass i hans lydbilde. Gary endte opp med en sound som smeltet sammen alle hans gamle helter; Jerry McCain, Gene Ammons, Grant Green, Speedy West, Smiley Lewis, Clarence Garlow, Richard Groove Holmes - og den, for Primich, største av dem alle; Ernest Tubb.
Vi her oppe i Skandinavia hadde stadige besøk av Gary Primich. Han hadde nok konstant dårlig samvittighet overfor familien pga. sin konstante turnering, men her på våre kanter var det nok jobb for en habil munnspiller som Primich, og han var her derfor ofte. Hvert eneste år! Med eller uten eget band. I Finland, der Gary Primich antagelig hadde spesielt mange venner, har finske Blues News funnet tida moden for en CD-utgivelse med noen av Primich" innspillinger gjort sammen med finske venner. "Gary, Indiana" gir oss 13 flotte smakebiter på hva mannen kunne stelle i stand i kompaniskap med gode venner.
Wentus Blues Band backer Gary på 7 kutt spilt inn live på en klubb ved navn Cantina West i Helsinki i 2002, mens Honey B. & The T-Bones, som Gary Primich spilte inn skiva "Maantiekiitäjät" sammen med i 1991, er representert med 4 låter hentet fra turneen som fulgte denne innspillingen. Også Primich" samarbeid med den noe mer eksperimentelle finske musikeren Esa Kuloniemi – Gary var med på Esas "The Legend of Bicycle Johnson according to Esa Kuloniemi" året før han døde – er med i et par eksempler på denne utgivelsen. Før Gary Primich runder det hele av med en halvannet minutt lang verbal snutt, innspilt hjemme hos Esa, der han sitter og prater og deler sine tanker om det å være bluesmunnspiller.
For min egen del var det veldig fint å få gjenhør med denne flotte bluesmusikanten. Uten at jeg savner ham mindre av den grunn...
