At det lages plater som dette i våre dager gjør meg oppstemt og glad

Overflatisk sett har det skjedd mye i livet til Jimmy “Duck” Holmes siden debuten på plate I 2006 – i en moden alder av 59. Plutselig er han invitert til å spille på store festivaler, og han har til og med vært på TV. Likevel er i bunn og grunn livet hans slik det alltid har vært. Han bor ennå i barndomshjemmet sitt, og driver fremdeles ”Blue Front Café” hjemme i Bentonia Mississippi – jukejointen foreldrene hans startet i 1947, og som i sin tid var den virkelige hotspoten i Bentonia fordi den hadde egen jukeboks og var bygget for formålet. Jimmy har drevet familiebedriften siden begynnelsen av syttiårene, og som han sier i den prisvinnende dokumentaren ”M For Mississippi”: ”Hadde jeg vært ute etter å bli rik så hadde jeg vært nødt til å finne på noe annet. For min del har jeg ikke noe valg, jeg er nødt til å spille denne musikken og det er egentlig ett fett om noen hører etter, jeg hadde spilt den likevel.”
Og med det manifestet i bakhodet er det klart det er spennende når mannen slipper en ny plate. Det du får er syv akustiske låter der han er helt alene, og tre på elektrisk gitar der han har med seg Lee Williams på trommer. Ti porsjoner sår, rå deltablues der Jimmy Holmes feier all tvil til side og plasserer seg høyt oppe, sammen med Bentonias kanskje mest kjente navn, Skip James, og sammen med de akustiske soloutgivelsene til for eksempel John Lee Hooker i sine mest kreative velmaktsdager. Det hele blir en fryktinngytende vakker plate som, i all sin nedstrippede enkelhet, representerer en ærlighet og vitalitet mange av Jimmys mer kjente og feirede kolleger kunne ha mye å lære av. Det handler (selvsagt) mye om det evinnelige forholdet, og den umulige dama – MEN sunget med en likefremhet som uansett får deg til å føle at du hører dette for første gang. ”Duck” sparer også den kanskje beste låta til slutt. ”Nightmare” er en åpenbaring av en sang og bør, hvis det finnes rettferdighet i verden, bli en tidløs klassiker. La det likevel være sagt at dette er en plate blottet for dødpunkter, min eneste innsigelse er at den burde ha vært lenger, mye lenger.
Dette er egentlig bare blues slik vi alltid har spilt den i Bentonia, sier Holmes selv om plata. Alt han gjør i egne øyne er beskjedent nok å følge etter de som spilte denne musikken før han ble født. Det hele er som alltid i denne sammenhengen lytefritt spilt inn og mikset av det akustiske lydgeniet Bill Abel, som selv er en utmerket gitarist i genren og driver sitt eget lydstudio lokalt i Mississippi – brorparten er dog spilt inn i jukejointen til Holmes.
At det lages plater som dette i våre dager gjør meg oppstemt og glad, og det er bare å krysse fingrene for at ”Duck” fortsetter å produsere opplevelser som denne utgivelsen i uoverskuelig fremtid.
”Ain’t It Lonesome” får likevel ikke mer enn åtte – for litt skal vi ha å gå på fremover også.