Herlig og sofistikert blues

Det er godt å høre igjen 90-tallets kanskje mest innovative og nyskapende bluescombo. G. Love & Special Sauce – ja det sies jo i kokkekunsten at smaken sitter i sausen – sauser det virkelig til igjen med inspirasjoner man ofte ikke hører innen blues. Street hiphop-elementer, lekende rytmisk pop Lenny Kravitz kunne gjort i samarbeid med en fjern slektning i afrikanske Manu Chao, og med en karibisk saus rytmisk som blander seg med et mer europeisk brygg som ikke ligger milevis fra en sofistikert og sensuell Bo Kaspers Orkester. Umulig å nagle denne comboen stilmessig, og veldig lite amerikansk når vi snakker om et bluesband. Men fingertuppene holder hele veien fast i bluesen som et fundament, og skal du først kjøpe deg noe annerledes og spennende innen blues, er G. Love & Special Sauce noe av det mest fristende i godteributikken etter min mening. På 90-tallet ga de ut platene sine på den legendariske Okeh-labelen som ble gjenopplivet, mens de mer tilbaketrukket fra media enn de var på 90-tallet har gitt ut et par plater i det nye årtusenet på Brushfire Records.
Bandet har ikke blitt mindre interessant siden jeg hørte dem på 90-tallet og kjører mye av de samme ideene der bakgrunnen de har fra hiphop får frem andre rytmesett. Men hør en hitkapasitet som ”Peace, Love And Happiness” så kjenner du at dette er det drag i. Ellers opplever du Vernon Reids funky og moderne bluesrock-groove på ”What We Need”. På ”Georgia Brown” møtes Ray Charles på gateplanet med New Orleans marching bands, storbandfølelsen og moderne street-hiphop på en fremragende måte. ”Who’s Got The Weed” minner om George Clinton. Syrete funk som er litt Zappa i attityden og Beaste Boys i grooven. Du hører ikke ofte slike plater. De slutter albumet med en utrolig tøff akustisk blues og street-talking-bluesrap om Bin Laden, og den som ikke danser gatelangs til folk/hiphop/bluesfølelsen i ”Soft And Sweet” mangler rett og slett et gen!
Bluesen er ikke påtrengende langt fremme i G. Love & Special Sauces verden, men du føler at den er innen rekkevidde hele tiden sammen med popelementer, karibiske temperaturer, funky grooves og en street hiphop-greie som de er alene om. Dette er herlig og sofistikert blues. Et siste tips om du vil – spill ”Wontcha Come Home” høyt ut over nabolaget så kommer ikke bare den du vil hjem igjen men også alle andre hjemløse. Uimotståelig enkel magi.