For en plate, og FOR en film!

Steike! For en idé! For en plate, og FOR en film! Dette er altså en separat DVD og CD-utgivelse, som likevel anmeldes sammen fordi de er så tett integrert i hverandre. De to bluesfantastene Jeff Konkel, producer og vel i praksis eier av Broke & Hungry Records og Roger Stolle som driver Cat Head Blues & Folk art i Clarksdale, Mississippi satte seg fore å dokumentere dagens utøvere av deltabluesen i sin relative nærhet.

Fra basen i Clarksdale reiste de i en uke og spilte inn og intervjuet et dusin av dagens deltabluesmusikere – langt færre enn de kunne ha ønsket seg, men dette prosjektet bærer alle tegn på å ha blitt gjennomført av idealister på et knapt budsjett – uten at det et sekund går ut over kvaliteten på det vi får høre.
Etter en LITT foruroligende innledning, som bringer tankene hen på noe katastrofale tyske og franske dokumentarer om svart musikk, der de to initiativtakerne står og jabber om forholdet sitt til deltablues – heldigvis gjør de seg fort ferdige, så er vi i gang. Teamet er knapt utenfor døra før førstemann dukker opp. Foster ”Mr. Tater” Wiley er en av Clarksdales siste gatemusikere, og drar en låt til ære for kamera, og allerede her er det klart at dette blir en spesiell opplevelse. For musikerne du møter er hovedsakelig fra 75 år og oppover. En og annen jypling på 50+ får være med, men det handler om unntakene. Og dette er et signal om at dette er en film som kom i grevens tid, og som vil være umulig å lage om bare få år. Flereav deltakerne i filmen sliter da også med helsa. T-model Ford (80+)har hjerteproblemer og Wesley ”Junebug” Jefferson ble i 2008 diagnostisert med lunge?kreft,
Besøket hos T-Model Ford er forøvrig ett av høydepunktene i en halvannen times produksjon der det kryr av dem. Mannen var nettopp kastet ut av det huset de hadde adressen til, og etter litt leting finner de ham på ny adresse. Og han er kanskje drøyt 80, men fremdeles er dette en ordentlig hardhaus som har gjort sine år i lenkegjengen etter å ha stukket ned en fyr som begynte å slåss med ham om en dame (selvsagt). Og med et skjelmsk flir får vi forklaringen på hvorfor et av de andre oppnavnene hans er ”Tale Dragger”. Opptakene med T-Ford er for øvrig gjort med barnebarnet hans Stud, som ser ut som han er 13 -14 et sted, men allerede en stø trommis.

Et annet høydepunkt er besøket hos The Mississippi Marvel. Han opptrer anonymt i filmen fordi han er forstander i menigheten sin, og der ser man ikke med de aller blideste øyne på bluesen – ett eksempel på at myten om djevelens musikk lever i beste velgående sørpå, paradoksalt nok også blant utøverne selv. Marvel er i hvert fall kuet nok til å skjule ansiktet sitt i ruta. Marvel er en fantastisk gitarist, og får osså med seg en trommeslager på låt nummer to. Duo og enmannsbandformatet er populært, fordi det er det er de rammene musikken setter, og uansett er det ikke penger til å lønne flere. Dessuten svinger det mer enn nok, og det har jo for eksempel White Stripes funnet ut der de bramfritt stjæler ideen for et større marked.
Pat Thomas er sønn av bluesmannen James Thomas som døde i 1963, kunstner, musiker og Oprahfan. Og hver gang han besøker farens gravsted tar han med seg gitaren og spiller for ham. Her får vi være med, og sekvensen der Pat spiller for pappa lent til gravsteinen hans er utrolig TV.
I Bentonia Mississippi ligger Blue Front Cafe som drives av Jimmy ”Duck” Holmes. En gang var dette det hotteste stedet i mils omkrets, og stedet ble startet av foreldrene hans i 1948 – bygget for formålet, og med egen jukeboks, ulikt de fleste av konkurrentene. Jimmy har drevet Blue Front siden 1970, og legger for dagen et organisk forhold til musikken han spiller. På spørsmål om hvem som skal fortsette er det litt resignerte svaret at de i hvert fall ikke kan være ute etter penger – her handler det om kjærlighet til musikken. Og hvis du NOEN gang kommer deg til deltaet er dette en helt åpenbar holdeplass. Er du heldig kommer du tidsnok til å høre ”Duck” spille, på trammen eller inne alt etter hvordan været er. Munnspilleren ” Cadillac” John Nolden ser ut til å være blant de aller eldste i selskapet, men han er heller ikke noe ”buljongpar”. I samspill med gitaristen Bill Abel, lydmannen som følger produksjonen med portastudioet sitt, leverer han gnistrende tradisjonell deltablues – og det er fascinerende å se hvordan aldersskjelvingen som tydelig plager ham, blir helt borte når han begynner å spille.
Bill Abel styrer ellers lyden med myndig hånd fra studioet han har rigget til i en Volvo stasjonsvogn. Han hadde det opprinnelig i en van, men bensinprisen tvang fram skiftet av bil.

Uka igjennom reiser produksjonsteamet rundt i deltaet og besøker små og lurvete juke-jointer og er med på samlinger i private hjem, eller på plenen hvis sola skinner. De gjør intervjuene sine og av og til blir de avbrutt av en husvenn som har svelget litt for ivrig unna av den lokale hjemmebrenten. Og hva intervjuene angår, så lover jeg at det faktisk ER engelsk som blir snakket av alle parter – selv om det kanskje ikke ligner noe særlig. DVDen er tekstet – på engelsk og italiensk! (for det var herfra investorpenga kom viser det seg), så for de fleste vil engelske undertekster være løsningen for den som feiger ut og gir opp å skjønne det som blir sagt.
Og som antydet, det tar heldigvis ikke lang tid før Konkel og Stolle begynner å stole på stoffet sitt og demper seg og lar de deltakende musikerne bære fremdriften i filmen – og med det tar vare på en fantastisk stemning som støttes av vakre bilder fra et stemningsfullt deltalandskap.

Musikalsk er dette, som kjennere av tradisjonell blues fra Mississippideltaet vil vite, slett ikke verken kommersielt eller lett tilgjengelig. Så kast alle forestillinger om feilfrie versjoner, teknisk briljans, hi fi og annet jål over bord. Gjør du det er du klar for en reise i intense musikkopplevelser fra det dypeste og mørkeste området av alle de mangefasetterte delene som utgjør musikkulturen i USA. Den ene nedturen i filmen kommer når advokatene til Chuck Berry ikke godkjenner lydsporet på ”Bilbo” Walkers versjon av ” Johnny B Goode”. Duckwalkens hans er likevel tatt med og kjøres uten lyd! Du får i denne filmen 90 minutter som tar pusten fra deg, både i musikalsk intensitet og mennesklig utstråling. Og ikke minst får du et fantastisk innblikk i en musikkultur som er i ferd med å bli borte. Og ikke glem ekstramaterialet som også inneholder mange godbiter blant de bortklippede sekvensene
Jeg kunne fortsatt lenge med dette, men produksjonen står som en påle, og burde bli pensum for alle musikkinteresserte. Definitivt en av de mest respektfulle og varmeste filmene jeg har sett av dette slaget, og jeg må medgi at jeg både er ydmyk og glad for å ha fått være med på tur.

CDen, sier du? Jo da, den er soundtracket som inneholder fullversjonene av de fleste av sangene som dukker opp i filmen – der intervjuene blir klippet ut og inn, og det er derfor du egentlig trenger begge deler. HVIS lommeboka krangler kan du jo begynne med filmen og ta plate med deg på neste lønning.
Den litt breiale innledningen trekker ned helhetsinntrykket, men uansett er dette en svært sterk åtter.