En forbannet uimotståelig og annerledes og levende trio

Dette er en helt annerledes fugl, men på sitt viltre, skramlende, historisk interessante og klart lidenskapelige vis klarer de å slå inn i publikum helt fra keltiske pønkere til progressive bluegrassmiljø, prewar-bluesmiljø, Clarksdales juke joints og det ubestemmelige roots-Amerika der navn som Squirrel Nut Zippers har vært før dem. De sier selv at de kommer fra samme bakgrunn som Charley Patton og Furry Lewis. Sier at liksom de sang om hva de gikk gjennom i sin tid så gjør de det samme uten å kopiere dem.
Innstillingen er mye som hos våre egne J.B. & The Delta Jukes. En låt kan et øyeblikk høres ut som Bjørn Berge i en litt mer band-skramlete, men rikere form. Andre låter kan låte som det suggererende og repetitive et sted mellom Mississippi-deltaet og Juke Joint-tradisjonene fra fjellene nord i Mississippi. Der J.B. & The Delta Jukes har vært glimrende og fått stadig flere til å skjønne at det er ikke hva du kaller musikken din som bestemmer om du klarer å brenne scenen ned eller ikke. Det er energien og attityden og lidenskapen i det å formidle. Sånn sett har The Reverend Peyton’s Big Damn Band mer av country/folk/bluegrass-ideene med seg i sin utgave av prewar-blues og ting de har plukket opp på veien i Clarksdale i Mississippi enn sine norske frender. 28 år gamle Reverend Peyton spiller på en rusten National-gitar, men bytter innimellom inn en National Resonator gitar og en reproduksjon av en Gibson akustisk gitar modell 1929. Det var hans møte med BB King, Muddy Waters og ikke minst Bukka White som ledet han til prewar-bluesen. Etter å ha blitt kjent med Charley Patton var lidenskapen det å kunne beherske hans finger-picking style.
Reverend Peyton skriver sanger om slitet i livet anno 2009 (”Can’t Pay The Bill”, ”Worn out shoes”, ”What’s Mine Is Yours”), gledene (”Mama’s Fried Potatoes”, “I’d Love You Baby”), og de kritiske kommentarene (“Why Is Everybody Getting Paid But Me”, “The Creeks Are All Bad” og “Wal-Mart Killed The Country Store”. Mye dreier seg om tekstene hans, den rå approachen han synger dem med (ikke ulikt Bjørn Berge) og det prewar-inspirerte gitarspillet som minner om J.B. & Delta Jukes. Med Breezy på vaskebrett og broren Jayme på Juke Joint-inspirerte trommer låter det annerledes det meste du hører av blues i dag. De kommer fra staten Indiana der de har spilt inn albumet i en kirke rett ved der de bor, og kombinasjonen av det primitive, de gamle kildene de er inspirert av, den uproduserte og rå attityden (dette er ikke bakgrunnsmusikk nei) og den Super Chikan-aktige originaliteten gjør The Reverend Peyton’s Big Damn Band til en forbannet uimotståelig og annerledes og levende trio!