Stor konsert med Nathaniel Rateliff på Parkteatret

.

Nathaniel Rateliff and The Night Sweats skulle besøkt Parkteatret for to år siden, men så opptrådte bandet med låta “S.O.B”  på “The Tonight Show”. Dette snudde opp ned på det Denverbaserte bandets tilværelse, og Oslokonserten måtte utsettes til november. I tillegg måtte konserten flyttes fra Parktetret til Rockefeller på grunn av stor etterspørsel. Nå var det åtte mann sterke bandet her igjen, anført av 39-årige Nathaniel Rateliff, denne gangen med et rykende ferskt album i kofferten, deres andre full-lenders studioalbum. 

Jeg vet ikke om det var americana-folket eller retro soul-freakene som sørget for stinn brakke i Parkteatret på Skjærtorsdag, den 30. mars, selv om hipster- og farmer look-faktoren var høy hos unge menn som trengte seg sammen foran scenen. Men folk kommer som oftest ikke med merkelapper på seg. Det gjør heller ikke Nathaniel Rateliff and The Night Sweats.

Mange musikkjournalister har forsøkt seg med “neo” ditt og “retro” datt for å beskrive dette bandet. Hovedpersonen selv har i et intervju i Rolling Stone Magazine uttalt at han ikke alltid kjenner seg igjen i alle karakteristikkene og sammenligningene, men det at noen trekker paralleller til salige Sam Cooke tar han som et stort kompliment. Litt enkelt kan en vel si at Nathaniel Rateliff and The Night Sweats har plukka litt her og litt der av kjente rock- og soul-elementer, og er sånn sett ikke veldig originale. Likevel har de skapt sin egne lille nisje, med blåserekke og Hammond B3 som viktige elementer i lydbildet. De har og snekret gode låter, ofte energiske og dynamiske, men innimellom nedtona perler. På toppen av det hele synger Rateliff sånn som den amerikanske traileren han var fører av, før musikken tok ham, kraftfullt og tøft. 
Åpningskuttet “Shoe Boot”, som også åpner deres nye album, “Tearing At The Seams”, setter tonen for konserten med fullt blås, og “Be There” sitter som ei kule. Når Rateliff før “Look It Here” instruerer publikum i noen klappeøvelser viser han tydelig at han eier salen. Dette er et publikum som kjenner sin Rateliff. Selv låter fra det nye albumet, som bare har to tre uker på baken, blir gjenkjent. På refrenget til funky “You Worry Me”, singelen fra albumet, er det tendenser til allsang. Ut i settet bytter Rateliff ut Telecasteren sin med akustisk gitar, og vi får blant annet den nydelige countryballaden “Baby I Know”.
Lys og scenedesign og passe bruk av røyk effekt er med å skape den perfekte konsertopplevelsen.
“Say It Louder” blir dedikert til barna som demonstrerte i Washington mot amerikansk våpenlovgivning, og hans krasse innlegg høster overveldende applaus. Ikke sikkert alle klapper like høyt for et sånt innlegg i hans hjemlige Colorado. The American Rifle Association har ingen venn i Nathaniel.

Nydelige “Hey Mama” er et annet høydepunkt, før “The Grand Final”. “S.O.B.” Den akkapellapregede megahitten deres, toppet blant annet Billboards “Adult Alternative Songs” lista, kan tydeligvis hele salen og alle er med og korer. Så slukkes lysene og i flere minutter står publikum som sild i tønne i mørket og nynnesynger “S.O.B.” Jeg tror aldri jeg har vært med på en slik måte å be om ekstranummer på. Og selvfølgelig får vi. 

Nathaniel Rateliff and The Night Sweat” har hatt et vanvittig turnékjør etter at de slo gjennom. Men det var en spilleglad og positiv gjeng vi møtte, og en ydmyk Rateliff som til slutt takket publikum for at denne suksessreisen hadde vært mulig.
Og du vet det når den lange køen som står og venter på yttertøyet i garderoben nynnesynger samstemt på “S.O.B.”. Du har vært på en stor konsertopplevelse. 

Tekst og foto: Frank Martinsen