Herlig helg på Hell

.

Både musikken og omgivelsene sto til forventningene, og vel så det, da Blues in Hell gikk av stabelen den første helga i september. På plakaten sto til sammen om lag 25 band og enkeltartister, med The Original Blues Brothers Band på toppen (bildet).

For andre år på rad holdt festivalen til på Scandic Hell, en kort spasertur fra Værnes. Det er mye som tyder på at den aldri flytter tilbake til stasjonsområdet og det store treteltet Magic Mirror. Mange snakker om festivalene der med lengsel i stemmen. Likevel virker det som et godt voksent publikum setter stor pris på det nye konseptet. Blues in Hell har nemlig blitt en av Norges mest bekvemme festivaler, især for de om lag 1000 som bor på festivalhotellet og nabohotellet.
– Det minner om å være på bluescruise, men uten fare for bølger, konstaterte en fornøyd festivaldeltaker. Han hadde sikret seg en ørelappstol i lobbybaren tidlig fredag ettermiddag. 

På scenen sto Kent DuChaine med sin 83 år gamle steelgitar kalt «Leadbassie». Den erfarne artisten hadde allerede vært i Stjørdal en drøy uke, og hadde bak seg utallige timer med fiske i Stjørdalselva og ti skolekonserter. Der og da visste han trolig ikke at han skulle motta Blues in Hell Award noen timer senere.
Prisutdelingen fant sted under åpningen av festivalen på hovedscenen, Helle Amfi, før Otis Grand & Blue Groove overtok scenen. 

Kent DuChaine mottok årets bluespris, overrakt av ordføreren og festivalsjef Kjell Inge Brovoll.

Først ut på den tredje scenen var Reidar Larsen og Hungry John, eller norsk blues’ bestefedre, som de kalte seg. De to erfarne artistene hadde ikke spilt sammen siden 1978, men gjorde to konserter under festivalen, i likhet med flere av de andre artistene. 
Bak stolradene foran scenen var det spent opp et digert seil som skilte konsertområdet fra en sosial sone, Magic Marked, som besto av et titalls vitage sofagrupper, stålamper med frynser, foodtruck, vaffelbod og barer. Seilet slappe musikk igjennom til det magiske markedet, men dessverre også lyden av alle samtalene inn til konsertområdet. Det klarte heldigvis ikke å ødelegge flotte konserter, deriblant den Amund Maarud holdt med låter fra hans seneste 10 år som artist.

I tillegg til parallelle konserter på de tre scenene både fredag og lørdag, var det levende musikk i restauranten. På plakaten sto til sammen om lag 25 band og enkeltartister, med The Original Blues Brothers Band på toppen. Det var ingen tvil om at bluesbrødrene trakk publikum, og at de dermed var med på å sikre festivalen et sårt tiltrengt overskudd etter to år med underskudd. Det var rundt 1000 besøkende på fredag. På lørdag, da Bluesbrothers spilte, var det 1500. 
- Vi var nødt til å snu trenden, og da måtte vi også ha hit noen som ikke er «die hard bluesfan», sa festivalsjef Kjell Inge Brovoll som forklaring på bookingen.
Han er opptatt av at Blues in Hell skal være en nisjefestival for blues, og tror det meste av bluesfolket kom for å høre alt annet enn Blues Brothers. Blant navn han tror trakk bluesfolk til festivalen, var Aaron Keylock og Lisa Mills, som ganske riktig skapte stor begeistring i bluesfamilien.
- Jeg kan gjerne bli gammel hvis Aaron og bandet hans kommer og spiller for meg på sykehjemmet, sa en.
- Jeg vil høre Lisa Mills med band neste gang, sa en annen.

Rockabillybandet The Swamp Shakers fra Riga i Latvia var nytt for de aller fleste. De imponerte stort. Ikke minst ble deres improviserte konsert sammen med pianist og vokalist Mike Sanchez løftet fram som et høydepunkt av flere. 
Du kan lese mer om den unge trioen fra Latvia og andre artister på Blues in Hell i neste nummer av Bluesnews.

Tekst: Mona Johansen – Foto: Arve Reistad

Rockabillybandet The Swamp Shakers var blant årets overraskelser. Her med Mike Sanchez på piano.Over: Otis Grand & The Blue Groove på hovedscenen. Under: Lisa Mills.