Chuck Berry (1926-2017) - Mr. Rock'n'roll har forlatt scenen

.

Chuck Berry har omsider forlatt scenen for godt, men musikken og tekstene hans lever så til de grader videre. Han har betydd så mye for så mange av oss. Dette var mannen som var inspirasjonskilde for alle de andre "store" i sjangeren: Elvis, Rolling Stones, Beatles og Beach Boys, for å nevne noen.

Elvis var tidlig ute og plukket opp debutsingelen hans, "Maybellene", til eget scenebruk bare måneder etter utgivelsen i 1955. Siden ble det Berry-låter fra Elvis både på 60- og 70-tallet.
Stones debuterte med Berry's "Come On" i 1963, og Beatles' aller største singlehit i Norge var ingen Lennon/McCartney-låt. Det var "Rock And Roll Music" av Chuck Berry.
Brian Wilson hadde en kongstanke med sitt Beach Boys-konsept; å forene de sofistikerte vokalharmoniene fra The Four Freshmen med rock'n'roll-stilen til Chuck Berry. Den samme Wilson ble da også tatt i å plagiere Berrys "Sweet Little Sixteen" da Beach Boys kom med "Surfin' USA". Nå er rett mann kreditert.

Chuck Berry var mannen som bragte tekstene inn i rock'en ti år før Dylan kom på banen. Jeg har gjentatte ganger lest at den første rap-låta påståes å være Dylans "Subterranean Homesick Blues" fra 1965. Da er det jo interessant å vite at Dylan selv sier dette bare var en idé han rappa fra Chuck Berrys «Too Much Monkey Business", utgitt nesten ti år tidligere.
Og slik kan vi bare fortsette: Mon tro hvor Angus Young i AC/DC fikk duck-walken sin fra? Og har vi noen gang sett Bruce Springsteen mer ydmyk på scenen enn da han sammen med sitt E Street Band fikk backe Chuck Berry på Rock'n'roll Hall of Fame-konserten i Cleveland i 1995? Denne kvelden var det mannen som har gitt oss rock'n'roll anthem no 1,"Johnny B. Goode", som virkelig var The Boss. Tror nok Springsteen vil være den første til å si seg enig i det.       

Jeg fikk være tilstede i New York på Berrys 60-årsdag i 1986 da han holdt en strålende konsert i Beacon Theatre. Kapellmester var Dave Edmunds, på trommer var Terry Williams, på bass John Entwistle (!) og på piano (selvsagt) Johnnie Johnson. Og far sjøl var i storform.
Det var da jeg skjønte at en Chuck Berry-konsert kunne være en virkelig innertier også drøyt 20 år etter gjennombruddet - hvis også backing-bandet leverte. Og muligheten bød seg her hjemme både i 1989 og i 1993. Jeg vil komme tilbake til det og til mye annet om denne giganten i aprilnummeret av Bluesnews.

Jeg vet mange hører på musikken hans nå. Han sa det selv i «Hail! Hail! Rock’n’roll»-filmen: «Chuck Berry will never die!».  – Og Leonard Cohen var vel også inne på noe da han sa: «You’ll be hearing from me when I’m gone!»

Tekst: Eigil Berg

Les hele saken om Chuck Berry i aprilnummeret av Bluesnews.