Blueslegenden James Cotton er død

.

Den store munnspillmesteren James Cotton gikk bort 16. mars, 81 år gammel. Han ble ble gjerne omtalt som «Mr. Superharp» og er en av blueshistoriens aller største munnspillere. Han har spilt inn mer enn 30 soloplater, vunnet 10 Blues Music Awards, en Grammy og har turnert verden rundt i 60 år. Bildet viser James Cotton på Chicago Blues Festival i 2010: (Foto: Harald Olsen). Les Richard Gjems' minneord under.

- It’s been a mighty long time…

Da 81 år gamle James Cotton døde av lungebetennelse torsdag 17. mars i år, var det en formidabel blueslegende som gikk bort. Cotton var en munnspillpioner med en musikk-karriere som strakk seg over seks tiår. Han spilte av og på med Muddy Waters i over tre tiår, og bidro musikalsk til samarbeid med et utall av andre musikklegender. I tillegg hadde han en betydelig solokarriere allerede fra slutten av 1960-tallet. James Cottons kunstneriske bidrag var avgjørende for munnspillets sentrale rolle i den moderne bluesen, samtidig som hans artistiske virke var med på å utvide sjangerens stilistiske uttrykksformer.

James Cotton ble født som den siste av i alt ni barn i Tunica, Mississippi, i 1935. Moren til James underholdt tidvis barn med tog- og reveimitasjoner på munnspillet, og da han på begynnelsen 1940-tallet hørte Rice “Sonny Boy Williamson II” Miller (1912-1965) på KFFA-radioprogrammet “King Biscuit Time” var det gjort. Og det var nettopp Millers evne til å få munnspillet til å “snakke” som forhekset unge Cotton. I ettertid hevdet Cotton at han allerede i en alder av bare ni år ble en del av Rice Millers utvidete hushold etter å ha spilt for ham i West Helena, Arkansas. Som en svamp sugde unge Cotton til seg alt han kunne av den erfarne Miller, og dette etterlot et uutslettelig foravtrykk på Cottons senere sound. Gjennom å komme helt på innsiden av Millers særegne, vokale munnspilllyd på 1940-tallet, fikk Cotton en unik komponent integrert i munnspillingen sin – en komponent som kom til å skille han ut fra samtlige andre munnspillere når alle om lag ti år senere skulle spille elektrisk munnspill som Little Walter.


På begynnelsen av 1950-tallet slo Cotton seg ned i Memphis og spilte med størrelser som Howlin’ Wolf, Elmore James og Junior Parker. I 1953 utga han to sider for Sam Phillips på Sun Records, og den senere oppfølgeren “Cotton Crop Blues” ble en av de beste blueskuttene på labelen.
Kort tid etter var Muddy Waters på gjennomreise i Memphis og lot Cotton sitte inn med bandet en weekend. Muddy var hjemme i Chicago mer enn godt vant med munnspillere både i studio og live. Little Walter hadde gjennom sitt samarbeid med Waters nærmest redefinert bluesmunnspillet til å bli et moderne og elektrisk instrument. Dernest hadde Walter hatt en kjempehit med “Juke” i 1952, og opptrådte stadig mer som soloartist. I kjølvannet av dette hadde det oppstått en betydelig underskog med Little Walter-kloner i Chicago, og samtlige kunne Muddy Waters leie inn ved behov. At Muddy brakte Cotton med seg tilbake til Chicago og dernest hadde han fast i bandet i nesten 12 år, vitner om at Cotton allerede da hadde en særegen stemme på instrumentet. Cotton trengte ikke å imitere Little Walter. Han hadde mer enn nok med å være James Cotton.

Fra slutten av 1970-tallet var Cotton sentral i den nye bluesboomen, særlig gjennom sitt fornyede samarbeid med Muddy Waters på plater som Hard Again (1977). På 1980-tallet begynte Cotton selv å utgi mer rendyrkede bluesplater på Chicago-selskapet Alligator, men fremdeles med en tidsriktig funky tvist. Først på Blind Pig-skiva Take Me Back i 1987 blir den tradisjonelle bluesprofilen krystallklar. Etter hvert kommer et utall plater på Antone’s Records, Verve, Telarc og igjen Alligator. James slutter nesten helt å synge live på begynnelsen av 90-tallet som en følge av strupekreft og en tidligere røff livsstil. Han reiser rundt med mindre kvartetter og bruker innleide vokalister som Darrel Nulisch og Mojo Buford.     


Det helakustiske albumet Deep In The Blues (1996) med bl.a. Charlie Haden, David Maxwell og Joe Louis Walker ble unisont hyllet av kritikerne og vant en Grammy i blueskategorien. Og nettopp på dette albumet hører man igjen mye av unggutten som satt ved føttene til Rice Miller. Intimt, nakent og overbevisende står dette som et av Cottons mest formfullendte mesterverk. Cottons karriere hadde nå kommet tilbake til utgangspunktet, mens munnspillingen hans forble forbausende konsistent igjennom de neste 20 årene. Cotton vant også flere W. C. Handy International Blues Awards i denne perioden, og han ble dertil valgt inn i Blues Hall of Fame i 2006. Mer enn velfortjent etter en karriere på hele seks tiår!

Tekst: Richard Gjems

Les hele artikkelen om James Cotton i aprilnummeret av Bluesnews.