PULSATOR

 
4.0
117   0   1   0   0  
PULSATOR

Album informasjon

Artist
Tittel
Nine
Plateselskap
Egen utg.
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
4.0

Masse spilleglede og nerve

Det oser av 80-tallet, tidlig 80-tall, når Trondheimsbandet Pulsator trår i gang med dette delvis veldig underholdende albumet. Litt som sen Gasolin, litt pubrock etter 70-tallsmodellen til Brinsley Schwarz eller vår egen Casino Steel på sine britiske oppdagelsesreiser som veldig ung når de åpner med låter som «Italia go go» og «Love at first sight». Og jaggu vekker de ikke til live noe av den herlige rockevibben fra et nesten suicidal Southside Johnny & The Jukes fra deres tidlige dager med låter som «On these streets» og «The human riff». Sistnevnte minner også om svenske Moneybrother på en god måte, og det er mye takket være noen herlige blåsere på de to sistnevnte låtene at dette virkelig våkner til noe som man aner kan bli noe stort.
Plata, som kommer på vinyl med innlagt CD, er delt opp i to sider. Det er alle LP-plater vil du nok si, men her har de delt LPen med ”plain rock” som beskrevet så langt på side 1, og en mer bluesy side på side 2. Og det låter hvassere med en gang. Kanonsterk åpning med «Green soap», men hvorfor har ingen fortalt bandet at ”less is more” er en grunnregel for all musikk? Jeg værer fantastisk munnspill, orgelspill, vokal og en god låt med masse nerve, men låta dynges litt i hjel av blåserarrangementet. Kanskje burde blåserne vært tatt helt bort?!
Noe av det samme skjer på den buktende bluesy rockeren «Hard rain woman», men selv om det er overkant mye lyd og for mange musikere som gir jernet, så fungerer det mye bedre her. Og når bluesen og bluesgitaren kommer skikkelig frem på de avsluttende «Deep down in the blues» og «Construction workers blues» så er i alle fall jeg happy som en dranker med fritt leide til bardisken. Det er så mye lidenskap og god følelse på de 12 siste minuttene at man skulle ønske bandet ville pløye sin blues enda mer frem i dagen.
Pulsator er virkelig en bra gjeng med masse spilleglede og nerve og showfaktor, og jeg elsker den tiden de kommer fra med freewheelin blues og 70/tidlig 80-talls rock med en tidløs new wave-faktor slik det var før formatert radio dundret inn og ødela kunsten i det å skape musikk. Uansett om du dedikerer deg til rock eller blues, til fortid eller nåtid, det er umulig å ikke bli engasjert og tidvis begeistret av dette løstsittende albumet som er den mest kaloririke jam-konserten av et album du har hørt på norsk jord på evigheter!

Powered by JReviews