KNUT ROPPESTAD & MUSKOGEE HOTEL BLUES EXPLOSION

KNUT ROPPESTAD & MUSKOGEE HOTEL BLUES EXPLOSION

 
5.0
22   0   1   0   0  
KNUT ROPPESTAD & MUSKOGEE HOTEL BLUES EXPLOSION

Album informasjon

Tittel
Do you want to spend the night?
Plateselskap
Shiver Music
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Tung og syrete bluesrock

Singer/songwriter fra Horten som vi har satt stor pris på også ved tidligere anledninger med et tungt amerikansk uttrykk et sted mellom americana, country-singer/songwriter, progrock og rootsrock. Dukker opp som troll av eske nå med to album samtidig, og annonserer et tredje til våren. Makan til eggløsning.
Først inviterer Knut Roppestad oss med sammen med sin krafttrio Muskogee Hotel Blues Explosion på klassisk 70-talls rocke-hotell med tung og syrete bluesrock og noe progressiv rock som ikke akkurat låter som den singer/songwriteren du kanskje forbinder Knut Roppestad med. «Do you Want To Spend The Night?» treffer deg ikke som oppfølgeren til “The Shining” selv om tittelen kan virke skummel nok. Her kan du trygt sjekke inn om du liker en tung powertrio, heldigvis. Musikken treffer deg fra mange vinkler fra roots-influert rock, bluesrock og progrock og er svært variert. Fra Neil Young med Crazy Horse på et sent nachspiel, eller mer presist som et Slobberbone med tung americana-inspirert rockelabb på «The fall». Albumets beste låt synes jeg, som også har noe nesten Doors-inspirert mørkt over seg som det Mad Season gjorde på 90-tallet. Bandet der Alice In Chains og Pearl Jam møttes i den bluesfylte tunge 70-talls rocken. Med gitarsound-elementer av Queens Of The Stone Age tenker jeg mange headbangers vil like seg i atmosfæren her.
På dette power-trio albumet er bluesen sterkt tilstede med den tunge eimen av tung 70-tallsrock, prog og noe sugende americana hengende i bakteppet. Fra den Jimi Hendrix Experience-inspirerte åpningen med «Big city», den nesten Rory Gallagher-rockete «Salesman», og når trioen slår over i greasy slide ala Roy Rogers eller Dave Hole en dag med tunge rockeskyer i horisonten. Roppestad slår også inn på instrumentale veier ala Peer Gynt på stemningsfulle «Quiet at the hotel». Den litt progrockete Peer Gynt-gitarrocken gjentas utover albumet med instrumentale «Gung ho» og den nokså korte «Strut».
Om den litt tunge og rå følelsen av QOTSA eller Pearl Jam/ Alice In Chains på «The fall» ikke var nok, så lader trioen kanonen som et Black Sabbath eller godt gammelt tungt Aunt Mary på «Tribute». Det ender opp med mer streit tung rock med en viss bluesfølelse på låter som «I don’t wanna go there», «Always some comfort in time» og «Man blues», som mangler noe av den originaliteten og friskheten som mye av dette albumet har, men som likevel fungerer godt i en primal rock-helhet der man sitter og henger over halvliteren sent på kvelden og ikke har lyst til å gå hjem enda. En låt som «Two minutes to midnight» skulle kunne treffe Dio-fansen hjemme, bare så det er sagt. Plenty ammunisjon på «Do you want to spend the night?», altså.

Powered by JReviews